Nå er det bare snakk om timer til vi kjører. Jeg kunne skrevet om pakking, regnværet som yr.no melder om, eller det å ha sommerfugler i magen. Men vi har jo nevnt her at vi skal sneie innom Malmö på tur heim og på Iron Maiden-konsert. Og så lurer du sikkert på hva som får en snart 42 år gammel mann til å gjøre noe såpass pubertilt. Italiaferie er jo en orgie i høykultur - og så skal du runde av med middelaldrende briter som spiller buldrerock???
For det første tror jeg faktisk det blir ganske mange av min generasjon på den konserten. De fleste vil nok ha lenger hår enn jeg har, men tilbake til hva det er med dette bandet, og mitt forhold til det. De er nemlig grunnen til at jeg har utdanning i engelsk litteratur og musikk - for å nevne noe.
Jeg ble tidlig interessert i - og glad i - musikk med mye gitarspill. Øystein Sunde kan nevnes. Så en dag i åttende klasse eller noe kom en kompis på skolen med en kassett med Deep Purple - det var Perfect Strangers, og jeg var solgt. Omtrent samtidig gikk det en Dire Straits-konsert på TV, og jeg ville bli like god som Knopfler på gitar. Gary Moores "Empty Rooms" var den første gitarsoloen jeg "planka". Men innimellom her ble jeg - og jeg er ennå usikker på av hvem og når - introdusert for Iron Maiden.
Dette var før internettets tid, og musikk ble spredt via opptakskassetter. Og jeg tror det var "Number of the beast" som var den første plata jeg fikk høre. I niende klasse hadde jeg en utplasseringsdag i bedrift per uke, i gartneriet/begravelsesbyrået på Nesna, og Marie der stakk til med en 50-lapp etter endt dag, som jeg brukte på en nedlagt platebar med opphørssalg før ferja gikk. Slik kom man heim med plater av Iron Maiden og Deep Purple - for å nevne noen.
Jeg hadde alltid hatt interesse for å vite hva artistene sang om. Kanskje fordi jeg en gang drømte om å bli artist, kanskje synge noen av mine favorittlåter. Platene med Slade, Bryan Adams, Dire Straits og Gary Moore og Whitesnake lot seg ganske lett avkode. Det var mye party og/eller kjærlighet - særlig fra sistnevnte... Men hva i alle dager sang Bruce Dickinson om i "Hallowed be thy name"? Og hva betød nå tittelen? Jeg hadde aldri sett slike ord i noen engelskbøker på ungdomsskolen. Og jeg begynte å slå opp. Og lære. Og nye spørsmål reiste seg. Sangen handlet om en dødsdømts siste tanker før han må gå sine siste skritt til galgen. Og tittelen er Fader Vårs andre bønn - "Helliget vorde ditt navn", som det het på gammelt. Dette var heavy stuff! Både musikalsk og ellers! Iron Maiden var det tyngste bandet i klassen, og måtte kun avnytes på eget rom med tilpasset volum... Rart, det er jo bare rock'n'roll...
Jeg fortsatte å lese Maiden-tekster, og lærte tonnevis mer engelsk hos dem enn på skolen. "Invaders" handlet om et vikingraid, kanskje det på Lindisfarne i 793, som markerer inngangen på vikingtida. Ord som "looting" og "pilaging" ble en del av mitt vokabular, bare for å imponere engelsklærerinna, som ikke hadde peiling på hvor jeg henta alt...
Og Iron Maiden har blitt kjent som "det intelligente/intellektuelle heavy metal-bandet". De har ikke EN tekst om festing, ikke EN kjærlighetssang. Derimot sanger basert på bøker, filmer eller TV-serier, som (og dette er bare noen få eksempler):
"To tame a land" (boka "Dune")
"The Prisoner" (TV-serie),
"Somewhere in time" (Blade Runner),
"The Loneliness of the Long Distance Runner" (bok og film),
"A matter of life and death" (klassisk film),
"Quest for fire" (filmen "Ildkrigen" av Jean-Jaques Annaud, regissør av bl.a. Bjørnen, Rosens Navn og 7 år i Tibet),
"Flight of Icarus" (basert på myten om Ikaros som fløy for nært sola med voksvinger, klassisk hybris og opprinnelsen til navnet på det ikariske hav),
"Lord of the Flies" (den nobelvinnende boka til William Golding)
"The rime of the ancient Mariner" (basert på Samuel Taylor Coleridges lange dikt fra 1797, som jeg ba spesifikt Brønnøy folkebibliotek om å skaffe, og de så gjorde. Har kopien ennå.).
Og jeg kunne ha fortsatt, med låter om krig, som "Aces High", "The Trooper" (egentlig basert på et dikt fra Krimkrigen), "Paschendale" (et slag under 2VK), "Two Minutes to Midnight", "The Longest Day" (D-dagen)... eller om da jeg vant et Geni-slag med å vite hva perserkongen Alexander den store slo i et slag i 334 f.Kr, bare ved å kunne teksten til "Alexander the Great".
I tillegg har de mange sanger om det okkulte, som "Deja-Vu", "The Clairvoyant", "Infinite Dreams", "Seventh son of a seventh son", og selvsagt "The Number of the beast".
Dette er INTELLIGENT litteratur, som for meg står som store bautaer i rockepoesien! Til og med coverne, av Derek Riggs, er inspirert av Edvard Munch-malerier!
Men hva er det med musikken? Jo. Det er tempoet - den galopperende bassrytmen til Steve Harris og trommis Nicko McBrain. Det er tempoSKIFTENE - du vet aldri hvor de stikker av etter det andre refrenget. Som regel et helt annet sted enn de har vært de siste to minuttene. Det er de tostemte gitartemaene og riffene, som rammer inn de ville improviserte til Dave Murray, Adrian Smith og etter hvert også Janick Gers (som tidligere spilte i Gillan - bandet til you know who... en link mellom mine to favoritt-tungrockband). Det er Bruce Dickinsons sterke tenor - som ikke i så stor grad likner de andre vokalistene på 80-tallet som stort sett sang med testiklene i ei skruestikke, men heller baserer seg på hans egen stemme slik den ER.
Det er disse låtene jeg satt og øvde gitar til på det seine 80-tall. Jeg lærte E-mollskalaen av riffet til vakre "Wasted Years"...
,
...og derfra satt jeg og plukket de tostemte riffene ved å bruke balansekontrollen på stereoanlegget, og hørte på Dave Murray i venstre kanal, Adrian Smith i høyre. Jeg brukte alt jeg hadde av penger på å bestille sære maxisingler fra "Svenska Skivklubben" - japansk import som jeg ennå ikke har sett maken til på noen platebarer i Europa (og jeg har vært inne på mange!). Jeg leste, gjorde research på tema de skreiv om, leste mer, slukte kunnskap ingen andre kunne ha presentert for meg... og jeg hadde plakater og Live After Death-flagg (som Jannike ikke vil la meg ha på soveromsveggen) og ryggmerke på dongerijakken.
Derfor skal jeg den 10. juli i år, i Malmö, kauke og gaule om kapp med Dickinson, hoppe og sprette om kapp med Steve Harris, og spille luftgitar. Og kanskje gråte en skvett.
For det første tror jeg faktisk det blir ganske mange av min generasjon på den konserten. De fleste vil nok ha lenger hår enn jeg har, men tilbake til hva det er med dette bandet, og mitt forhold til det. De er nemlig grunnen til at jeg har utdanning i engelsk litteratur og musikk - for å nevne noe.
Dette var før internettets tid, og musikk ble spredt via opptakskassetter. Og jeg tror det var "Number of the beast" som var den første plata jeg fikk høre. I niende klasse hadde jeg en utplasseringsdag i bedrift per uke, i gartneriet/begravelsesbyrået på Nesna, og Marie der stakk til med en 50-lapp etter endt dag, som jeg brukte på en nedlagt platebar med opphørssalg før ferja gikk. Slik kom man heim med plater av Iron Maiden og Deep Purple - for å nevne noen.
Jeg hadde alltid hatt interesse for å vite hva artistene sang om. Kanskje fordi jeg en gang drømte om å bli artist, kanskje synge noen av mine favorittlåter. Platene med Slade, Bryan Adams, Dire Straits og Gary Moore og Whitesnake lot seg ganske lett avkode. Det var mye party og/eller kjærlighet - særlig fra sistnevnte... Men hva i alle dager sang Bruce Dickinson om i "Hallowed be thy name"? Og hva betød nå tittelen? Jeg hadde aldri sett slike ord i noen engelskbøker på ungdomsskolen. Og jeg begynte å slå opp. Og lære. Og nye spørsmål reiste seg. Sangen handlet om en dødsdømts siste tanker før han må gå sine siste skritt til galgen. Og tittelen er Fader Vårs andre bønn - "Helliget vorde ditt navn", som det het på gammelt. Dette var heavy stuff! Både musikalsk og ellers! Iron Maiden var det tyngste bandet i klassen, og måtte kun avnytes på eget rom med tilpasset volum... Rart, det er jo bare rock'n'roll...Jeg fortsatte å lese Maiden-tekster, og lærte tonnevis mer engelsk hos dem enn på skolen. "Invaders" handlet om et vikingraid, kanskje det på Lindisfarne i 793, som markerer inngangen på vikingtida. Ord som "looting" og "pilaging" ble en del av mitt vokabular, bare for å imponere engelsklærerinna, som ikke hadde peiling på hvor jeg henta alt...
Og Iron Maiden har blitt kjent som "det intelligente/intellektuelle heavy metal-bandet". De har ikke EN tekst om festing, ikke EN kjærlighetssang. Derimot sanger basert på bøker, filmer eller TV-serier, som (og dette er bare noen få eksempler):
"To tame a land" (boka "Dune")
"The Prisoner" (TV-serie),"Somewhere in time" (Blade Runner),
"The Loneliness of the Long Distance Runner" (bok og film),
"A matter of life and death" (klassisk film),
"Quest for fire" (filmen "Ildkrigen" av Jean-Jaques Annaud, regissør av bl.a. Bjørnen, Rosens Navn og 7 år i Tibet),
"Flight of Icarus" (basert på myten om Ikaros som fløy for nært sola med voksvinger, klassisk hybris og opprinnelsen til navnet på det ikariske hav),
"Lord of the Flies" (den nobelvinnende boka til William Golding)
"The rime of the ancient Mariner" (basert på Samuel Taylor Coleridges lange dikt fra 1797, som jeg ba spesifikt Brønnøy folkebibliotek om å skaffe, og de så gjorde. Har kopien ennå.).
Og jeg kunne ha fortsatt, med låter om krig, som "Aces High", "The Trooper" (egentlig basert på et dikt fra Krimkrigen), "Paschendale" (et slag under 2VK), "Two Minutes to Midnight", "The Longest Day" (D-dagen)... eller om da jeg vant et Geni-slag med å vite hva perserkongen Alexander den store slo i et slag i 334 f.Kr, bare ved å kunne teksten til "Alexander the Great".
I tillegg har de mange sanger om det okkulte, som "Deja-Vu", "The Clairvoyant", "Infinite Dreams", "Seventh son of a seventh son", og selvsagt "The Number of the beast".
Dette er INTELLIGENT litteratur, som for meg står som store bautaer i rockepoesien! Til og med coverne, av Derek Riggs, er inspirert av Edvard Munch-malerier!
Det er disse låtene jeg satt og øvde gitar til på det seine 80-tall. Jeg lærte E-mollskalaen av riffet til vakre "Wasted Years"...
,
Derfor skal jeg den 10. juli i år, i Malmö, kauke og gaule om kapp med Dickinson, hoppe og sprette om kapp med Steve Harris, og spille luftgitar. Og kanskje gråte en skvett.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar