Ei uke på La Tinaia, Firenze... med avstikkere i fleng.

Etter vår lett livlige aften i Vinci, var det tid for å finne vårt neste oppholdssted. Vi så fram til å være i ro – eller ha en base – ei uke, med mulighet for å pakke ut, rydde i klær og saker, forutsigbarhet, samt basseng... Ved ankomst klokka 12 ble vi møtt av hyggelige Tina, som sa at leiligheten vår ikke var klar ennå. Det var vi forsåvidt forberedt på, så vi ruslet opp på den lokale restauranten for en liten lunsj.

Palazzo Vecchio

Etter å ha installert oss, gjorde vi ikke så mye mer den dagen. Vi bestemte også at søndag skulle være hviledag – det eneste vi gjorde var å dra til drabantbyen Scandicci for å handle litt på en søndagsåpen SPAR-butikk, samt å lokalisere trikkestasjonen som hadde avganger hvert femte minutt til Firenze sentrum. Det var godt å bare spise lett, slappe av, bade, lese og skrive litt – og oppdatere de sosiale mediene... Tenk på i gamle dager, når en familie dro på ferie, og man ikke hørte noe fra dem på to-tre uker – annet enn i høyden en kjapp telefonbokssamtale og et postkort som gjerne kom etter at vedkommende var kommet heim...

Mandag og tirsdag ble brukt i Firenze. Det tok ca 20 minutter med trikk til sentrum, så det er en rimelig stor by med forsteder, men sentrum huser snaue 200 000. Gamlebyen er som i alle italienske byer full av åpne piazzaer og trange smug om hverandre, og i dette tilfellet en myriade av kirker til ære for ulike helgener. Duomo – domen – og San Croce er de største og flotteste. Vi var ikke inne i noen av dem. Vi tenkte å gå inn i San Croce, men der er det kleskode – damers bare skuldre tåles ikke, så singleten til Jannike ble for vovet. Merkelig – byen er da ellers full av marmorstatuer av nakne menn.

Vi besøkte Palazzo Vecchio og Uffizi-galleriet disse to dagene. Det første er boligen til familien som hersket over Firenze i middelalderen – Medici. Her kunne man lett få kink i nakken av å se på dekorerte tak og vegger. Enorme malerier og fresker pryder hver kvadratcentimeter i alle rom og etasjer. Motivene er både religiøse, historiske og mytiske – men det er vanskelig for en utenforstående å sette pris på annet enn størrelsen og mengden arbeid – samt detaljrikdommen. Hvordan det måtte være å leve innenfor disse murene, i slik overdådighet, blir enda vanskeligere å forestille seg.

Uffizi-galleriet huser all kunsten Medici-familien samlet gjennom århundrene. Her også blir man slått av størrelsen på verkene, mengden av dem – og hvordan i all verden kunne de få fraktet ting hit fra hele Italia? Flere tonn tunge statuer – en 15-20 i slengen? 30-40 kvadratmeter store veggmalerier på treverk?

Mange sier at dette galleriet er et must når man besøker Firenze. Vår bedømmelse er at den første timen er best. Da vandrer man i saler med kunst ordnet kronologisk – slik at man faktisk kan SE når malere begynte å male i perspektiv og med dypere bakgrunner, man skjønner når de ulike teknikkene har fått fotfeste hos de ledende kunstnerne – og det er jo flott å se originalene til Leonardo da Vinci, Botticelli og Michelangelo. Men etter hvert blir det en grense for hvor mange «Madonna med barn» man klarer å fordøye, og hvor mange Medici-familieportrett man kan finne interesse i. Man kan fint sette pris på et besøk i Firenze UTEN å vandre i disse salene også. Men bestill billett på forhånd om du vurderer å slentre innom.

Ponte Vecchio

En annen attraksjon i Firenze er Ponte Vecchio, den eneste brua over Arno som nazistene ikke sprengte under andre verdenskrig. Den har vært der siden middelalderen, og føles ikke som ei bru på grunn av alle de overbygde bodene langs begge sider, som nå huser gullsmeder. Noe for de romantiske... ;-)

San Gimignano

Onsdag bestemte vi oss for å ta turen innom San Gimignano. Byen ligger noen få mil vest for Firenze, og er en gammel festningsby som en gang hadde 76 tårn på bymurene sine! 14 gjenstår i dag, noe som gjør byen til en attraksjon. Før vi kom dit, svingte vi innom Certaldo, på anbefaling fra Tina her, og jammen var det ikke en festning på toppen av byhaugen der og gitt... med gondolbane opp. Fin utsikt, vel oppe var det restauranter og overnattingssteder. Men nå skal det sies at å se en åstopp i dette landskapet UTEN en borg eller festning på, er faktisk unntaket heller enn regelen. Det vitner vel om en urolig fortid, antar vi. Uansett, San Gimignano var koselig, lett labyrintisk (vi rota litt før vi fant parkeringsplassen vår igjen), og huser en gelatobar som visstnok var verdensmestre i gelato fra 2006 til 2008. Vi sjekket ut en sju-åtte sorter der, blant annet hvitvins-is... jadda. Vi har ennå ikke funnet den isbaren som har blåmuggost-is, men selv med våre 48 smaker så langt fins det ennå mye igjen å prøve før vi må dit...

Toscansk landskap...

På tur til og fra San Gimignano stoppet vi forresten på flere vingårder og handlet direkte fra dem - «Vendita diretta»-skilt finnes rundt hver sving så snart du tar av hovedveiene og snirkler deg gjennom landsbygda. Vi traff hyggelige folk, fikk smaksprøver, og hadde mye gøy med stedsnavnet Barberinuzzo.

Civita di Bagnoregio

Torsdag var det tid for ny utflukt – denne gang en lang en. En kollega av Odd Walter hadde snakket om en «døende by», på toppen av en klippe. Civita di Bagnoregio. Drøye to timer sør for Firenze, bare ti mil nord for Roma. Odd Walter hadde slått det fra seg som for langt unna, men nevnte stedet for Jannike, som plutselig proklamerte i et blogginnlegg her at dit skulle vi. Ja vel. Og stedet må vel sies å være blant de mest spesielle vi noen gang har besøkt. Bildene viser nå hvordan det ser ut ved ankomst, og vel oppe i den etruskiske borgen/byen var det

blomsterprydede trapper og dører og innganger over alt, og noen av kjellerne under husene her dateres tilbake til det andre århundret før Kristus – altså 2200 år gamle. Vi tror ikke vi har besøkt et så gammelt sted noen gang. Grunnen til navnet? Jo, erosjon gjør at deler av klippen – og dermed byen – raser ut fra tid til annen, litt hvert år. Det var steder hvor det ble jobbet med sement og armering... Vi må håpe at byen vil bestå. Inne i borgen fant man kunstgallerier, museum, spisesteder og utsalgssteder som nesten utelukkende satset på lokale varer med kvalitet og ekthet. Behagelig få turister også – men byen ønsker faktisk mer besøk, sikkert for å kunne tjene inn penger for vedlikehold.

Siena

På heimtur svippet vi innom Siena. Vi hadde tatt A1-autostradaen sørover, og som alltid med store motorveier er de lite interessante. Nordover kjørte vi en eldre motorvei, S2, som var som en litt sliten svensk 90-sone, og den gikk gjennom sentrum på de fleste byene vi passerte, og var dermed mye morsommere. Dessuten gikk den i et dalføre med et helt annet landskap enn resten av Toscana – mye tørrere og mer karrig, men stadig vakkert. Siena var en by som man sikkert kunne tilbrakt et par dager i for å bli godt kjent med den eldste biten, men det hadde vi ikke tid til. Dessuten begynte vi å bli mettet på inntrykk. Vi ruslet til sentrum av gamlebyen, så det store torvet, domkirka, spiste gelato to steder, tok bilder, og dro.

I skrivende stund er det fredag, siste kveld på La Tinaia, og vi må pakke. Dagen i dag har vi tilbragt i eller ved bassenget, eller i skyggen – det har vært mangeogtredve grader i dag.

Når vi nå skal forlate Toscana, sitter vi med en følelse av at vi må tilbake hit. Vi har virkelig gått inn for å få med oss mye på turen, og gjort mange turist-ting. Ved neste korsvei vil vi da kanskje føle mindre på at vi må hit og dit for å se alt mulig, men heller i enda større grad nyte friheten, både til å velge å se ting på nytt, og å oppdage nye steder kanskje mer utafor allfarvei.

Lucca, Pisa og Vinci

Torsdag morgen våknet vi igjen opp til fint vær i Vernazza. Frokosten besto av verdens beste foccaciabrød. Har ikke smakt maken!!!

Lucca

Etter litt shopping tok vi toget tilbake til Levanto hvor vi kunne konstatere at bilen hadde stått trygt og godt ved togstasjonen. Litt mer shopping og en kaffe senere satte vi kursen mot Lucca. Også her må vi si at lykken står den kjekke bi. Rett utenfor bymurene fant vi en ledig parkeringsplass... ;) Tusla inn i byen på ettermiddagen med det mål for øyet å finne overnatting. Ved første øyekast så det ikke like enkelt ut som det hadde vært i Vernazza. Men en sindig helgelending og treig trønder lar seg ikke skremme av slikt. Gikk oss på en turistinformasjon og der inne fant vi mange brosjyrer om overnatting. Peila oss inn på et lite, billig og sentralt hotell; Piccolo Hotel Puccini. Men han som jobba der bare lo av oss da vi ba han ringe og sjekke om det var ledig rom. Men joda; nok en gang; de hadde ett ledig rom!!!!! :o)

Il Tempo Gigante

Kvelden ble tilbragt i Lucca sentrum hvor vi spiste verdens tynneste (og fantastisk gode!) pizza og drakk vin. I en labyrint av gater klarte vi omsider å finne tilbake til hotellet. Dagen etter var vi en tur innom noe så grotesk og utenom det vanlige som et torturmuseum!! Her kunne vi se alskens apparater for å påføre folk lidelse, fæle veggdekorer med middelaldermotiv – og til og med bøker om hvordan man skal påføre andre straff og smerte! Etter dette leide vi oss tosetersykkel med tak (ikke NOE flaut) og sykla rundt på bymuren. Flott by.

Dette gjetter dere hva er.

Neste stopp var obligatoriske Pisa. Turistfelle de luxe. Vi så tårnet, tok bilder, spiste is og dro....

... inn mot sentrum. Odd Walters klassevenninne fra lærerskolen, Anne-Mari Westerås, var nemlig på ferie i Pisa med familien sin, og vi hadde meldt litt til og fra om å møtes. Vi hadde adressen til deres B&B, og vår venn Jørgen inni TomTom-GPS-en geleidet oss dit. Der var de dessverre ikke til stede... Men da vi satte oss i bilen igjen, kikket vi litt på GPS-en og så at Jørgens forslag innebar å kjøre mot enveiskjøringer... og mens vi vurderte alternativer, kom faktisk Anne-Mari med mann og tre flotte døtre gående fra sentrum... nok en sånn «akkurat-ting»! Vi fikk da kikke inn på stedet hvor de overnattet, som var superfint, og vertinnen deres kom med kaffe og hjemmebakt kake og gode greier. Vi utvekslet ferieerfaringer et par timer, før vi måtte dra videre og finne overnatting for kvelden.

Nå var klokka 18 og vi hadde enda ingen plan for kvelden.... Plotta inn en by som heter Empoli på GPS'en, og kjørte dit. Hadde tenkt å finne oss et spisested om ikke annet, men neida, der åpnet ikke restaurantene før kl 2000.... Dessuten fikk vi begge en litt creepy følelse av denne byen. Det var rett og slett UKOSELIG der.... Så selv om blodsukkernivået begynte å komme på den grønne fargen på skalaen (det er da Jannike blir sur og sint og grønn som Hulken) var vi begge skjønt enige om at vi skulle videre. Vinci var en by vi hadde snakket om å besøke, så vi satset på at det ville være bedre. Og for en idyll! For det første fant vi en restaurant som serverte verdens beste Spaghetti Carbonara, og med mat i magen klarte vi jaggu meg å finne et koselig lite hotell også. Siden det var fredag kveld måtte vi jo sjekke utelivet i Vinci (liten by med 2000 innbyggere), og havna på en lokal bar. Billig vin (€5 for to glass... og her fyller de i på slump....) og artige karakterer. Praten gikk livlig på engelsk, italiensk og tysk. Herlig kveld langt unna turister og store byer!

Av navnet skjønner man at Vinci ikke er en hvilken som helst by. I 1452 ble en liten gutt ved navn Leonardo født der. Selvfølgelig måtte vi ta turen til Vinci-museet lørdag formiddag. Der kunne vi se modeller av over 100 maskiner og oppfinnelser basert på Leonardo da Vincis tegninger, blant annet en sykkel med kjede (3-400 år før de egentlig dukket opp), skovlhjuldrevne båter, dampdrevet kanon, tanks, maskingevær, vinger... til og med noe som minner om en bil. Den mannen hadde bare trengt å finne opp dampmaskinen eller en annen type motor, og vips hadde verden sett annerledes ut. Museet var forresten plassert i en borg fra 1000-tallet, og det hele var nydelig anlagt med flott utsikt, åpne plasser kombinert med trange smug... og italienerne kan å pynte opp sine inngangspartier og fasader! Originale blomsterkrukker og gamle steintrapper og porter ser man overalt... vakkert!!

Cinque Terre – drømmen som satte meg på sporet

 Jeg hørte om de fem landsbyene i Liguriakysten for første gang i 2008. En av kursarrangørene på et lite seminar jeg var på, snakket på inn- og utpust om det å reise og reiser hun hadde foretatt. Blant annet hadde hun vært og ruslet mellom 5 landsbyer i Italia, som man bare kunne komme til per tog eller til fots. Jeg lagret ikke begrepet, men jeg syntes det hørtes ut som et fint reisemål.

For uinnvidde ligger byene på nordvestkysten av Italia, en times kjøring eller så sør for Genova, men nord for Pisa og Lucca. Fra nord til sør heter de Monterosso al Mare, Vernazza, Corniglia, Manarola og Riomaggiore.

Jannike var med en gang med på at dette var et reisemål man måtte realisere en gang. Under planlegginga ble vi enige om å kjøre til Levanto, en kystby som etter min mening kunne vært den sjette «Terre», og gå fra den til Monterosso, siden det er merka sti der og, og turen ikke skulle ta mer enn 2,5 timer.

Som sagt så gjort. Vi ankom Levanto mandag 24.juni på kvelden. Vår vert på La Perla Blu, en helt OK B&B, var ikke til stede da vi kom, men med hjelp av en utrolig serviceinnstilt dame på et kontor for overnattingsstedene i byen, fikk vi tak i mennesket, og da var alt i orden. Rommet var greit og frokosten morgenen etter var aldeles fin. For øvrig er Levanto en sjarmerende by, med fin badestrand, men et litt søvnig og rolig preg – svært hyggelig, og gode vinpriser!

Fra Levanto-Monterosso

Tirsdag morgen labbet vi i vei. Opp fra Levanto går stien mye i trappetrinn. Det er ikke svært bratt, men utrente som vi er, ble det et par pustepauser på tur opp. Etter hvert flater stien mye ut, og man får lange strekninger med lett terreng. Her og der er det nokså luftig hvis man beveger seg mot kanten! Følelsen av å gå i vill natur er der, men egentlig er det stort sett kulturlandskap – og der landskapet ikke er svimlende bratt, er det terrasser med olivenlunder og et og annet hus – noen fraflyttet, noen kanskje sommerboliger, og enkelte heltidsboliger.

Etter vel to timer når man Punte Mesco, et utsiktspunkt hvor man kan se ned mot Monterosso, og samtidig sørover mot de fire andre byene. Helt fantastisk etter at stien har steget en del før dette punktet. Ned mot Monterosso er det bratte trapper, som også kjennes i lår og legger. Å gå motsatt vei betyr at man får all stigning til å begynne med – gjør det eventuelt tidlig på morgenen før det blir varmt.

Monterosso al Mare

Vel nede i Monterosso var det tid for mat og drikke. Vi landet på en salat. Monterosso er omtrent som en hvilken som helst småby i Syden – og dermed litt mindre småbykoselig enn de andre byene... og med rådyre parasollsenger på stranda! Bygningene er litt sånn monumentale langs strandpromenaden.

Mellom byene går det som nevnt stier. På grunn av ras og flom var tre av fire strekninger stengt, slik at man måtte ha valgt tunge alternativer helt opp på de 3-400 meter høye åsene og så ned igjen. Strekningen Monterosso – Vernazza ville tatt nesten 3 timer. Vi bestemte oss for at vi hadde gått nok denne dagen, badet og ruslet litt att og fram langs stranda, før vi tok toget i 3 minutter til neste by, Vernazza.

Å ankomme en så liten by midt i turistsesongen, med backpackere fra Australia, USA, Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Skandinavia og Sørøst-Asia, uten å ha booket overnatting, kan virke som risikosport klokka sju om kvelden. Vi kikket etter skilt med «Affittasi» og «Camere», og ringte på første og beste dør med sådan. Etter et halvt minutt dukket en ung mann opp, som lurte på om vi trengte overnatting. Når svaret var positivt, ringte han sin kone for å høre om de hadde noe ledig. Det hadde de ikke, men de visste om noen som kanskje hadde. Vi fulgte etter mannen, som geleidet oss til ei dame i 60-åra som jabbet i vei på italiensk som om vi var innfødte. Hun fant så igjen en enda eldre herre, som snakket godt engelsk – dog med sterk aksent. Det viste seg at han og fruen leide ut en leilighet, men hadde fått en todagers kansellering like før. Vi tok imot tilbudet, og fant ut at når togene går så ofte og så billig som de gjør mellom byene, kunne vi ha base i Vernazza i to netter og ennå besøke de tre neste byene. Oppakningen ville bli mindre da også, stort sett kamera og drikke. Så om det var litt sjuende far i huset å finne overnatting, så gikk det tross alt greit på første ringeklokke.

Havna/stranda i Vernazza

Vi kan ellers bare snakke om Vernazza i poetiske vendinger. Trange «gater» som ser ut som private inngangsparti og trapper, klessnorer mellom husveggene med familiens tøy til tørk, restauranter som serverer dagens ferske fisk (helt uspesifisert på menyene) på bord med rutete duk der du ikke ville blitt overrasket om Lady og Landstrykeren satt i bakgården og spiste Spaghetti ala Bolognese og hørte på «Diiiis is de naiiiit, it's a bjuuutiful naaait...» Og byen har Italias til nå beste foccacciabrød – alle bakeriene lagde himmelsk bakst...

Dagen etter sto turen Vernazza – Corniglia for tur. Den «lavest-over-havet»-stien her var åpen – som den eneste av de fire strekningene. Allikevel går denne relativt høyt, og tar 1,5 timer. Også her begynner stien med litt frisk stigning. Opp gjennom trappene her observerte vi før vi begynte å gå at det gikk arbeidere med sementsekker og sand og mørtelblandebaljer. Jeg tenkte at jeg skulle nå ikke gå saktere enn dem – som labbet friskt av gårde med 40+ kilo på ryggen, mens de røyka og prata med kollegene. Vi holdt følge. Sier ikke mer.

Corniglia

Corniglia ligger ikke helt nede ved sjøen. Landskapet rundt er svært preget av terrasseforming, nesten som asiatiske rismarker. Den har også smale gater, og var kanskje litt livligere enn Vernazza. I hvert fall viste folk her prov på humor. På Cafe Matteo kjøpte vi espresso og Cola. Her hang det et skilt med følgende tekst: «My wife is expensive. My Wi-fi is free». Så vi fikk sjekka facebook mens vi fylte på med koffeinholdig væske av ymse slag.

Det må bemerkes at om byene markedsføres som veiløse, er de ikke det. Det er mulig å kjøre ned til hver by fra åsene omkring. Men biltrafikk var det kun mulig å merke om morgenen – da kom varebiler med forsyninger til butikker og restauranter – i stor grad mel til foccacceriaene og pizzeriaene og pasticcheriaene og whatnot. Etter leveransene var byene bilfrie og deilig rolige og støyfrie.

Riomaggiore

Riomaggiore

Det var nå onsdag ettermiddag. Torsdag var målet å dra til Lucca. De to neste byene, Manarola og Riomaggiore, lå hver sin tre timers tunge marsj unna, da kyststiene var stengt pga ras – et sted så jeg at stien var helt borte – eller to minutter togtur. Vi bestemte oss for å ta toget til Riomaggiore, deretter Manarola, og heller ha energi til å gå RUNDT i byene når vi kom dit.

Mange starter vandringen i Cinque Terre i sørenden, i Riomaggiore. Strekningen mellom Riomaggiore og Manarola kalles Via dell'Amore, og her kan kjærestepar, som på ei parkbru i Riga, henge opp en hengelås med navnene sine på. Denne strekningen var som nevnt stengt, og det samme gjaldt veien mellom Manarola og Corniglia. I og med at vi nettopp har vært i Riga, hadde vi ikke med noen hengelås...

Manarola

De to siste byene hadde sterke særpreg i forhold til de andre, men også store likheter – kanskje er Monterosso lengst nord den minst typiske av de fem. Vi snakker om hus tett i tett, oppå hverandre, som byggeklosser med sterke farger, med små fiskebåter på sine krybber med hjul stående i gatene – og selvsagt restauranter og kafeer og næringsliv som vet å utnytte turiststrømmen, men allikevel beholder særpreget sitt.

Flommen i Vernazza oktober 2011

Jeg tror at vi kommer tilbake en gang – om ikke annet for å kunne si at vi har vandret mellom alle byene. Vi får håpe at stiene kan repareres og holdes åpne, men endringer i nedbør og vær gjør at også dette landskapet er sårbart – Vernazza ble rammet av en grusom flom i oktober 2011, og at tre av fire strekninger er stengt for vedlikehold, er uvanlig. Vi anbefaler uansett naturen, menneskene, maten, servicen, og la dolce vita som vi mente å kunne fornemme hos lokalbefolkningen.