Ett år....

Tenk at det allerede har gått ett år siden vi hadde vår tre ukers drømmeferie i Europa/Italia. For ett år siden på denne tiden, nøt vi livet på «vår vingård» La Tinaia utafor Firenze

Solnedgang, La Tinaia

, et perfekt sted for å gjøre alvor av våre planer og ønsker for framtiden. Det ble forlovelser der i vakre, romantiske og perfekte omgivelser. Selv om vi på mange måter tok bryllupsreisen samtidig som vi giftet oss Paris i februar, må man jo også ha en tur ETTER selve bryllupet.... Og siden det er lite ved oss som passer inn i en A4form, er det vel bare rett og rimelig at vi har en litt ukonvensjonell bryllupsreise også.....

Sonisphere

Da jeg var ung var det flere ting jeg ønsket å gjøre og oppleve (utrolig nok kom jeg meg aldri på interrail, men det kan ha sammenheng med at jeg er litt bedagelig og ikke særlig glad i å reise med tog....) og en av de tingene var å være på en stor musikkfestival. Joda, jeg har vært på mange store og små konserter rundt om kring i Norge og andre land, men jeg kom meg f.eks aldri til Roskilde... Og for en som har sett på filmer fra Woodstock og misunt dem musikken, stemningen og gjørmebadet, er det nå med glede jeg kan berette at bryllupsreisen skal tilbringes i et lite, varm telt blant titusener på Knebworth utenfor London. Lunkent øl, lite søvn (har en mistanke om at det blir det selv om vi har bestilt billett til Quite Camp....), slitne føtter, sanitære forhold utav en annen verden (takk og lov for våtservietter og håndsprit!!!), junkfood, masse rare folk, peace, love and rock'n'roll!

Ikke bare har jeg fått min drømmemann, jeg skal også få min drømmebryllupsreise! Jeg kommer til å kose meg glugg ihjel. Bring it on!!!

Nytt år - nye muligheter? Og bilder fra Venezia...

Det ble brått og plutselig slutt på vår blogging da vi kom heim fra ferie i sommer. Her følger da noen bilder fra vår siste dag i Italia og et sammendrag av resten av turen.Vi kjørte fra Rimini på østkysten (med lett bandasjert fot etter en liten badehendelse) til Venezia. Det tok faktisk over tre timer. Og den som tror Danmark er flatt, kan tro om igjen. Po-sletten er flat, den! Men vi kom oss altså til Venezia. På en skikkelig varm dag, men med litt dis foran sola store deler av tida vi var der.Vi hadde på forhånd blitt advart om at Venezia var dyrt.
Dette fant vi ut var en sannhet med modifikasjoner. Parkering var svindyrt - og var kun mulig å gjøre på dagsbasis. Timesbetaling kom ikke på tale. Derimot fikk man parkere i et bevoktet parkeringshus der man var trygg for alt man hadde liggende i bilen, hvilket forsåvidt er en tjeneste det og.

Vel inne i Venezia finner man ut at man går seg vill etter ca ti minutter. Man kjøper da et kart over byen (som vi betalte et par Euro for, og oppdaget at det var slitt og brukt fra før...), og forsøker å navigere etter det. Å gå til Markusplassen og bare følge himmelretningen, er fullstendig fånyttes, da det du tror er raskeste rute stadig blir avbrutt av kanaler uten bruer akkurat der du vil at de skal være... så da blir det en del sikksakk-gåing. Halvveis gjennom byen tok vi oss en pause og spiste pizza. Den kostet omtrent det samme som pizza ellers i Italia - og var veldig god.


Etter hvert skjønner vi at vi nærmer oss Sukkenes Bro. Det tetner til med turister, og det som virket som en litt tam og søndagsstengt by med siesta våkner virkelig til liv. Her kunne vi nok se at det var litt dyrere å spise, men ikke verre enn man kanskje må regne med - tomteprisene langs Canal Grande er vel noe stive...

Jada. Vi leide gondol. Du betaler for det de sier er førti minutter, men det er bare tjue. Det er svindyrt. Det er samme pris om man er to eller seks. Man kan ikke fylle opp gondolen med et annet tilfeldig par eller to. Hvis man ankommer som gruppe, går det bra. Men hvor ofte er man i Venezia da? Vi spurte om gondolieren sang. "Only in the shower", var det kontante svaret. Men vi møtte andre gondoler som hadde syngende roere. Og jeg er ennå imponert over hvordan de manøvrerte de lange og tunge farkostene med bare ei åre - båtene har skeiv kjøl, og åra er ikke fast i noen tradisjonell tollegang. Likevel dulta vi ikke borti en eneste annen båt, heller ikke noen husvegg - og til tider var det trangt!


Etter turen gikk vi videre til Markusplassen og kikka på Dogepalasset. Men vi var slitne etter gåinga, det var 35 varmegrader og vi var tørste og skulle egentlig begynne å kjøre nordover denne søndagen. Så vi gjorde besøket der fort (forresten bør ikke noen kjøpe is eller drinker på kafeene rundt Markusplassen - jeg har hørt historier om uhyrlige priser der) unna, og fant ut at det kjappeste for å komme seg tilbake til parkeringshuset var bussen. Som var en båt. Genialt. For 7 Euro fikk vi da den beste sightseeing-turen gjennom Venezia - faktisk.

Vi la i vei i firetida fra Venezia, og kom oss til Innsbruck før vi overnattet, faktisk. Fulle av inntrykk fra en fantastisk tur gjennom nordre del av Italia. Og fullt klare over at vi hadde bare sett en brøkdel. Og fast bestemt på at vi skal besøke landet flere ganger.

Vi hadde tre netter til på turen. Vi overnattet i Wittenberg i Tyskland, Martin Luthers hjemby. Den markerte seg egentlig med flere ølkneiper og ølhotell - samt Das Kartoffelhaus, hvor vi åt den første kjøttmiddagen på over to uker, egentlig. Grillspeiseplatte für 2 Personen var nok mat til et guttelag i fotball, men det gjorde seg med litt protein, faktisk, for oss som hadde levd på høykarbo i over to uker og gått ned tre kilo.


Neste natt tilbrakte vi i telt like utenfor Sassnitz helt nord i Tyskland, hvor vi tok ferje neste dag til Malmö i Sverige - som var stedet for konserten med Iron Maiden på Jannikes bursdag 10. juli. Øya Rügen, hvor Sassnitz ligger, er som et Danmark i miniatyr, og kunne vært et fint alternativt mål for en sykkelferie - bare som et tips. Flotte skoger, vann, våtmarker, fjorder og klipper - og god mat og godt øl.



Jeg må kanskje nevne konserten med Iron Maiden. Jeg hadde ikke sett dem live før. Og jeg sluttet å kjøpe Maiden-plater etter Seventh son of a seventh son - som var plata de på en måte baserte turneen og settlista på, i anledning 25-årsjubileet for utgivelsen. Dette gjorde at jeg kunne materialet utenat - sjøl om Iron Maiden sjelden snurrer i CD-spilleren nå. Så jeg visste hva som kom av låter - og at lyden ville bli sånn "så der", som det alltid er med tre gitarer og en bass som alle spiller det samme. Det jeg var spent på, var om gubbene som nå er mellom 55 og 60 ville få 25-30 år gammelt materiale - som de har spilt tusenvis av ganger - til å høres "frescht" ut? Ville de virke vitale og energiske, eller ville de kjøre på rutinen og være mette på suksess?

Svaret kom etter nøyaktig to sekunder. Da keyboard-introen til "Moonchild" var over, kom bandet STORMENDE inn på scenen. Steve Harris så ut som en gal viking som ville spidde publikum med bassgitarhalsen mens Bruce Dickinsons stemme runget "I am He, the bornless one, the fallen angel watching you!" Heads off, take no prisoners, virker ennå å være mottoet. Hver tone i hver gitarsolo ble spilt som om det var deres første, siste, viktigste konsert. Lys og pyro og teatralske elementer (barnslig, ja vel...) jobbet sammen med musikken og gjorde at jeg var 15 år igjen i et par timer.

Da klokka var midnatt var det meningen at vi skulle begynne å kjøre nordover gjennom Sverige, og kanskje telte et sted. Men: Vi var dønn slitne etter konserten! Det tar på å stå i seks timer - det var jo to oppvarmingsband, må vite. Voodoo Six fra England og svenske Sabaton. Så vi tok inn på et motell i Barsebäck, og angret vel ikke på det.

Neste dag kjørte vi helt til Skage. True story. Ja, det er den lengste strekningen jeg har tilbakelagt med bil på en gang. Ja, vi hadde med mer vin enn kvoten tillater. Ja, Jannike var nervøs. Men det gikk jo bra jo!

Så er spørsmålet: Skal vi slutte å blogge her? Sannsynligvis ikke. Vi har ikke sluttet å reise - og har allerede booket tur til Paris i vinterferien i februar 2014, og vi skal faktisk på festival - Knebworth utenfor London er målet for 3.-7. juli! Billetter og festivalpass er allerede betalt, og vi kommer sikkert til å skrible litt om våre opplevelser på disse turene. Bare for å ha nevnt det, er Iron Maiden headlinere på Knebworth - sammen med Metallica. Det blir fire netter i telt med dårlig hygiene og lunkent øl, tenker jeg. Men gjett om vi gleder oss!

Tiden flyr.....

Tiden flyr, og det er allerede snart 3 måneder siden vi kom hjem fra vår fantastiske Italiatur. Siste innlegg omhandlet vårt opphold på La Tinaia utenfor Firenze. Herlig vingård som satte en perfekt ramme for vår forlovelse 1. juli. :o)

Fra Firenze satte vi kursen mot østkysten av Italia. Siden det var et lite poeng å samle land på denne turen, svippet vi innom San Marino og spiste lunsj der. San Marino hevder å være verdens eldste republikk og er Europas tredje minste land målt i areal. Spesielt sted, artig å ha sett det, og jammen ble det ikke med en flaske vin derifra også... ;o) 

San Marino

Da vi var oppe i San Marino kunne vi se helt østover til Riminikysten. Det var varmt i været, så etter å ha sett San Marino, kastet vi oss i bilen og kjørte raka vegen mot havet.... Riminikysten var en opplevelse i seg selv..... Undertegnede har sett og opplevd sin dose med sydenstrender, men dette slo kaka..... Mil etter mil med sand, solsenger og bleike engelskmenn..... I enden av denne stranda fant vi et hotell, og som så mange andre ganger på denne turen; joda, ledig rom. :o) Etter bading og litt forfriskninger på strandpromenaden gjorde vi oss klar for vår siste natt i Italia.

Rimini.... Odd Walter, kor e duuuuu???

Søndag morgen satte vi ganske tidlig kursen mot Venezia. Trodde vi skulle rekke å se den byen på et par timer, men der var det mye større en vi trodde, så oppholdet der ble på ca 5 timer... Og til de som lurer;

Venezia

joda, det ble gondoltur.... ;o) (Og ja, det var litt kleint....!) Meeeen; man kan jo ikke ha besøkt Venezia uten å ha prøvd det.... Båt-taxi kjørte vi også. VELDIG spesiell by. Anbefales!!!

Etter å ha kjørt videre og overnattet i Innsbruck ble mandagen brukt til å komme oss videre opp gjennom Tyskland. Etappen ble avsluttet i Wittenberg. Veldig koselig by som er vel verdt et besøk. :o) Tirsdag kjørte vi så videre nordover og endte opp på en camping i Sassnitz hvor vi ENDELIG fikk overnattet i telt. :o)

Tidlig onsdag morgen tok vi ferga fra Sassnitz til Trelleborg. Ankom Malmø midt på dagen, og da var det bare å begynne å glede seg på en heidundrende avslutning på ferien; Malmø stadion og Iron Maiden!!! Overlater til min kjære å skrive om den opplevelsen.... For ja, det var virkelig en opplevelse!!!!!  

Ei uke på La Tinaia, Firenze... med avstikkere i fleng.

Etter vår lett livlige aften i Vinci, var det tid for å finne vårt neste oppholdssted. Vi så fram til å være i ro – eller ha en base – ei uke, med mulighet for å pakke ut, rydde i klær og saker, forutsigbarhet, samt basseng... Ved ankomst klokka 12 ble vi møtt av hyggelige Tina, som sa at leiligheten vår ikke var klar ennå. Det var vi forsåvidt forberedt på, så vi ruslet opp på den lokale restauranten for en liten lunsj.

Palazzo Vecchio

Etter å ha installert oss, gjorde vi ikke så mye mer den dagen. Vi bestemte også at søndag skulle være hviledag – det eneste vi gjorde var å dra til drabantbyen Scandicci for å handle litt på en søndagsåpen SPAR-butikk, samt å lokalisere trikkestasjonen som hadde avganger hvert femte minutt til Firenze sentrum. Det var godt å bare spise lett, slappe av, bade, lese og skrive litt – og oppdatere de sosiale mediene... Tenk på i gamle dager, når en familie dro på ferie, og man ikke hørte noe fra dem på to-tre uker – annet enn i høyden en kjapp telefonbokssamtale og et postkort som gjerne kom etter at vedkommende var kommet heim...

Mandag og tirsdag ble brukt i Firenze. Det tok ca 20 minutter med trikk til sentrum, så det er en rimelig stor by med forsteder, men sentrum huser snaue 200 000. Gamlebyen er som i alle italienske byer full av åpne piazzaer og trange smug om hverandre, og i dette tilfellet en myriade av kirker til ære for ulike helgener. Duomo – domen – og San Croce er de største og flotteste. Vi var ikke inne i noen av dem. Vi tenkte å gå inn i San Croce, men der er det kleskode – damers bare skuldre tåles ikke, så singleten til Jannike ble for vovet. Merkelig – byen er da ellers full av marmorstatuer av nakne menn.

Vi besøkte Palazzo Vecchio og Uffizi-galleriet disse to dagene. Det første er boligen til familien som hersket over Firenze i middelalderen – Medici. Her kunne man lett få kink i nakken av å se på dekorerte tak og vegger. Enorme malerier og fresker pryder hver kvadratcentimeter i alle rom og etasjer. Motivene er både religiøse, historiske og mytiske – men det er vanskelig for en utenforstående å sette pris på annet enn størrelsen og mengden arbeid – samt detaljrikdommen. Hvordan det måtte være å leve innenfor disse murene, i slik overdådighet, blir enda vanskeligere å forestille seg.

Uffizi-galleriet huser all kunsten Medici-familien samlet gjennom århundrene. Her også blir man slått av størrelsen på verkene, mengden av dem – og hvordan i all verden kunne de få fraktet ting hit fra hele Italia? Flere tonn tunge statuer – en 15-20 i slengen? 30-40 kvadratmeter store veggmalerier på treverk?

Mange sier at dette galleriet er et must når man besøker Firenze. Vår bedømmelse er at den første timen er best. Da vandrer man i saler med kunst ordnet kronologisk – slik at man faktisk kan SE når malere begynte å male i perspektiv og med dypere bakgrunner, man skjønner når de ulike teknikkene har fått fotfeste hos de ledende kunstnerne – og det er jo flott å se originalene til Leonardo da Vinci, Botticelli og Michelangelo. Men etter hvert blir det en grense for hvor mange «Madonna med barn» man klarer å fordøye, og hvor mange Medici-familieportrett man kan finne interesse i. Man kan fint sette pris på et besøk i Firenze UTEN å vandre i disse salene også. Men bestill billett på forhånd om du vurderer å slentre innom.

Ponte Vecchio

En annen attraksjon i Firenze er Ponte Vecchio, den eneste brua over Arno som nazistene ikke sprengte under andre verdenskrig. Den har vært der siden middelalderen, og føles ikke som ei bru på grunn av alle de overbygde bodene langs begge sider, som nå huser gullsmeder. Noe for de romantiske... ;-)

San Gimignano

Onsdag bestemte vi oss for å ta turen innom San Gimignano. Byen ligger noen få mil vest for Firenze, og er en gammel festningsby som en gang hadde 76 tårn på bymurene sine! 14 gjenstår i dag, noe som gjør byen til en attraksjon. Før vi kom dit, svingte vi innom Certaldo, på anbefaling fra Tina her, og jammen var det ikke en festning på toppen av byhaugen der og gitt... med gondolbane opp. Fin utsikt, vel oppe var det restauranter og overnattingssteder. Men nå skal det sies at å se en åstopp i dette landskapet UTEN en borg eller festning på, er faktisk unntaket heller enn regelen. Det vitner vel om en urolig fortid, antar vi. Uansett, San Gimignano var koselig, lett labyrintisk (vi rota litt før vi fant parkeringsplassen vår igjen), og huser en gelatobar som visstnok var verdensmestre i gelato fra 2006 til 2008. Vi sjekket ut en sju-åtte sorter der, blant annet hvitvins-is... jadda. Vi har ennå ikke funnet den isbaren som har blåmuggost-is, men selv med våre 48 smaker så langt fins det ennå mye igjen å prøve før vi må dit...

Toscansk landskap...

På tur til og fra San Gimignano stoppet vi forresten på flere vingårder og handlet direkte fra dem - «Vendita diretta»-skilt finnes rundt hver sving så snart du tar av hovedveiene og snirkler deg gjennom landsbygda. Vi traff hyggelige folk, fikk smaksprøver, og hadde mye gøy med stedsnavnet Barberinuzzo.

Civita di Bagnoregio

Torsdag var det tid for ny utflukt – denne gang en lang en. En kollega av Odd Walter hadde snakket om en «døende by», på toppen av en klippe. Civita di Bagnoregio. Drøye to timer sør for Firenze, bare ti mil nord for Roma. Odd Walter hadde slått det fra seg som for langt unna, men nevnte stedet for Jannike, som plutselig proklamerte i et blogginnlegg her at dit skulle vi. Ja vel. Og stedet må vel sies å være blant de mest spesielle vi noen gang har besøkt. Bildene viser nå hvordan det ser ut ved ankomst, og vel oppe i den etruskiske borgen/byen var det

blomsterprydede trapper og dører og innganger over alt, og noen av kjellerne under husene her dateres tilbake til det andre århundret før Kristus – altså 2200 år gamle. Vi tror ikke vi har besøkt et så gammelt sted noen gang. Grunnen til navnet? Jo, erosjon gjør at deler av klippen – og dermed byen – raser ut fra tid til annen, litt hvert år. Det var steder hvor det ble jobbet med sement og armering... Vi må håpe at byen vil bestå. Inne i borgen fant man kunstgallerier, museum, spisesteder og utsalgssteder som nesten utelukkende satset på lokale varer med kvalitet og ekthet. Behagelig få turister også – men byen ønsker faktisk mer besøk, sikkert for å kunne tjene inn penger for vedlikehold.

Siena

På heimtur svippet vi innom Siena. Vi hadde tatt A1-autostradaen sørover, og som alltid med store motorveier er de lite interessante. Nordover kjørte vi en eldre motorvei, S2, som var som en litt sliten svensk 90-sone, og den gikk gjennom sentrum på de fleste byene vi passerte, og var dermed mye morsommere. Dessuten gikk den i et dalføre med et helt annet landskap enn resten av Toscana – mye tørrere og mer karrig, men stadig vakkert. Siena var en by som man sikkert kunne tilbrakt et par dager i for å bli godt kjent med den eldste biten, men det hadde vi ikke tid til. Dessuten begynte vi å bli mettet på inntrykk. Vi ruslet til sentrum av gamlebyen, så det store torvet, domkirka, spiste gelato to steder, tok bilder, og dro.

I skrivende stund er det fredag, siste kveld på La Tinaia, og vi må pakke. Dagen i dag har vi tilbragt i eller ved bassenget, eller i skyggen – det har vært mangeogtredve grader i dag.

Når vi nå skal forlate Toscana, sitter vi med en følelse av at vi må tilbake hit. Vi har virkelig gått inn for å få med oss mye på turen, og gjort mange turist-ting. Ved neste korsvei vil vi da kanskje føle mindre på at vi må hit og dit for å se alt mulig, men heller i enda større grad nyte friheten, både til å velge å se ting på nytt, og å oppdage nye steder kanskje mer utafor allfarvei.

Lucca, Pisa og Vinci

Torsdag morgen våknet vi igjen opp til fint vær i Vernazza. Frokosten besto av verdens beste foccaciabrød. Har ikke smakt maken!!!

Lucca

Etter litt shopping tok vi toget tilbake til Levanto hvor vi kunne konstatere at bilen hadde stått trygt og godt ved togstasjonen. Litt mer shopping og en kaffe senere satte vi kursen mot Lucca. Også her må vi si at lykken står den kjekke bi. Rett utenfor bymurene fant vi en ledig parkeringsplass... ;) Tusla inn i byen på ettermiddagen med det mål for øyet å finne overnatting. Ved første øyekast så det ikke like enkelt ut som det hadde vært i Vernazza. Men en sindig helgelending og treig trønder lar seg ikke skremme av slikt. Gikk oss på en turistinformasjon og der inne fant vi mange brosjyrer om overnatting. Peila oss inn på et lite, billig og sentralt hotell; Piccolo Hotel Puccini. Men han som jobba der bare lo av oss da vi ba han ringe og sjekke om det var ledig rom. Men joda; nok en gang; de hadde ett ledig rom!!!!! :o)

Il Tempo Gigante

Kvelden ble tilbragt i Lucca sentrum hvor vi spiste verdens tynneste (og fantastisk gode!) pizza og drakk vin. I en labyrint av gater klarte vi omsider å finne tilbake til hotellet. Dagen etter var vi en tur innom noe så grotesk og utenom det vanlige som et torturmuseum!! Her kunne vi se alskens apparater for å påføre folk lidelse, fæle veggdekorer med middelaldermotiv – og til og med bøker om hvordan man skal påføre andre straff og smerte! Etter dette leide vi oss tosetersykkel med tak (ikke NOE flaut) og sykla rundt på bymuren. Flott by.

Dette gjetter dere hva er.

Neste stopp var obligatoriske Pisa. Turistfelle de luxe. Vi så tårnet, tok bilder, spiste is og dro....

... inn mot sentrum. Odd Walters klassevenninne fra lærerskolen, Anne-Mari Westerås, var nemlig på ferie i Pisa med familien sin, og vi hadde meldt litt til og fra om å møtes. Vi hadde adressen til deres B&B, og vår venn Jørgen inni TomTom-GPS-en geleidet oss dit. Der var de dessverre ikke til stede... Men da vi satte oss i bilen igjen, kikket vi litt på GPS-en og så at Jørgens forslag innebar å kjøre mot enveiskjøringer... og mens vi vurderte alternativer, kom faktisk Anne-Mari med mann og tre flotte døtre gående fra sentrum... nok en sånn «akkurat-ting»! Vi fikk da kikke inn på stedet hvor de overnattet, som var superfint, og vertinnen deres kom med kaffe og hjemmebakt kake og gode greier. Vi utvekslet ferieerfaringer et par timer, før vi måtte dra videre og finne overnatting for kvelden.

Nå var klokka 18 og vi hadde enda ingen plan for kvelden.... Plotta inn en by som heter Empoli på GPS'en, og kjørte dit. Hadde tenkt å finne oss et spisested om ikke annet, men neida, der åpnet ikke restaurantene før kl 2000.... Dessuten fikk vi begge en litt creepy følelse av denne byen. Det var rett og slett UKOSELIG der.... Så selv om blodsukkernivået begynte å komme på den grønne fargen på skalaen (det er da Jannike blir sur og sint og grønn som Hulken) var vi begge skjønt enige om at vi skulle videre. Vinci var en by vi hadde snakket om å besøke, så vi satset på at det ville være bedre. Og for en idyll! For det første fant vi en restaurant som serverte verdens beste Spaghetti Carbonara, og med mat i magen klarte vi jaggu meg å finne et koselig lite hotell også. Siden det var fredag kveld måtte vi jo sjekke utelivet i Vinci (liten by med 2000 innbyggere), og havna på en lokal bar. Billig vin (€5 for to glass... og her fyller de i på slump....) og artige karakterer. Praten gikk livlig på engelsk, italiensk og tysk. Herlig kveld langt unna turister og store byer!

Av navnet skjønner man at Vinci ikke er en hvilken som helst by. I 1452 ble en liten gutt ved navn Leonardo født der. Selvfølgelig måtte vi ta turen til Vinci-museet lørdag formiddag. Der kunne vi se modeller av over 100 maskiner og oppfinnelser basert på Leonardo da Vincis tegninger, blant annet en sykkel med kjede (3-400 år før de egentlig dukket opp), skovlhjuldrevne båter, dampdrevet kanon, tanks, maskingevær, vinger... til og med noe som minner om en bil. Den mannen hadde bare trengt å finne opp dampmaskinen eller en annen type motor, og vips hadde verden sett annerledes ut. Museet var forresten plassert i en borg fra 1000-tallet, og det hele var nydelig anlagt med flott utsikt, åpne plasser kombinert med trange smug... og italienerne kan å pynte opp sine inngangspartier og fasader! Originale blomsterkrukker og gamle steintrapper og porter ser man overalt... vakkert!!

Cinque Terre – drømmen som satte meg på sporet

 Jeg hørte om de fem landsbyene i Liguriakysten for første gang i 2008. En av kursarrangørene på et lite seminar jeg var på, snakket på inn- og utpust om det å reise og reiser hun hadde foretatt. Blant annet hadde hun vært og ruslet mellom 5 landsbyer i Italia, som man bare kunne komme til per tog eller til fots. Jeg lagret ikke begrepet, men jeg syntes det hørtes ut som et fint reisemål.

For uinnvidde ligger byene på nordvestkysten av Italia, en times kjøring eller så sør for Genova, men nord for Pisa og Lucca. Fra nord til sør heter de Monterosso al Mare, Vernazza, Corniglia, Manarola og Riomaggiore.

Jannike var med en gang med på at dette var et reisemål man måtte realisere en gang. Under planlegginga ble vi enige om å kjøre til Levanto, en kystby som etter min mening kunne vært den sjette «Terre», og gå fra den til Monterosso, siden det er merka sti der og, og turen ikke skulle ta mer enn 2,5 timer.

Som sagt så gjort. Vi ankom Levanto mandag 24.juni på kvelden. Vår vert på La Perla Blu, en helt OK B&B, var ikke til stede da vi kom, men med hjelp av en utrolig serviceinnstilt dame på et kontor for overnattingsstedene i byen, fikk vi tak i mennesket, og da var alt i orden. Rommet var greit og frokosten morgenen etter var aldeles fin. For øvrig er Levanto en sjarmerende by, med fin badestrand, men et litt søvnig og rolig preg – svært hyggelig, og gode vinpriser!

Fra Levanto-Monterosso

Tirsdag morgen labbet vi i vei. Opp fra Levanto går stien mye i trappetrinn. Det er ikke svært bratt, men utrente som vi er, ble det et par pustepauser på tur opp. Etter hvert flater stien mye ut, og man får lange strekninger med lett terreng. Her og der er det nokså luftig hvis man beveger seg mot kanten! Følelsen av å gå i vill natur er der, men egentlig er det stort sett kulturlandskap – og der landskapet ikke er svimlende bratt, er det terrasser med olivenlunder og et og annet hus – noen fraflyttet, noen kanskje sommerboliger, og enkelte heltidsboliger.

Etter vel to timer når man Punte Mesco, et utsiktspunkt hvor man kan se ned mot Monterosso, og samtidig sørover mot de fire andre byene. Helt fantastisk etter at stien har steget en del før dette punktet. Ned mot Monterosso er det bratte trapper, som også kjennes i lår og legger. Å gå motsatt vei betyr at man får all stigning til å begynne med – gjør det eventuelt tidlig på morgenen før det blir varmt.

Monterosso al Mare

Vel nede i Monterosso var det tid for mat og drikke. Vi landet på en salat. Monterosso er omtrent som en hvilken som helst småby i Syden – og dermed litt mindre småbykoselig enn de andre byene... og med rådyre parasollsenger på stranda! Bygningene er litt sånn monumentale langs strandpromenaden.

Mellom byene går det som nevnt stier. På grunn av ras og flom var tre av fire strekninger stengt, slik at man måtte ha valgt tunge alternativer helt opp på de 3-400 meter høye åsene og så ned igjen. Strekningen Monterosso – Vernazza ville tatt nesten 3 timer. Vi bestemte oss for at vi hadde gått nok denne dagen, badet og ruslet litt att og fram langs stranda, før vi tok toget i 3 minutter til neste by, Vernazza.

Å ankomme en så liten by midt i turistsesongen, med backpackere fra Australia, USA, Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Skandinavia og Sørøst-Asia, uten å ha booket overnatting, kan virke som risikosport klokka sju om kvelden. Vi kikket etter skilt med «Affittasi» og «Camere», og ringte på første og beste dør med sådan. Etter et halvt minutt dukket en ung mann opp, som lurte på om vi trengte overnatting. Når svaret var positivt, ringte han sin kone for å høre om de hadde noe ledig. Det hadde de ikke, men de visste om noen som kanskje hadde. Vi fulgte etter mannen, som geleidet oss til ei dame i 60-åra som jabbet i vei på italiensk som om vi var innfødte. Hun fant så igjen en enda eldre herre, som snakket godt engelsk – dog med sterk aksent. Det viste seg at han og fruen leide ut en leilighet, men hadde fått en todagers kansellering like før. Vi tok imot tilbudet, og fant ut at når togene går så ofte og så billig som de gjør mellom byene, kunne vi ha base i Vernazza i to netter og ennå besøke de tre neste byene. Oppakningen ville bli mindre da også, stort sett kamera og drikke. Så om det var litt sjuende far i huset å finne overnatting, så gikk det tross alt greit på første ringeklokke.

Havna/stranda i Vernazza

Vi kan ellers bare snakke om Vernazza i poetiske vendinger. Trange «gater» som ser ut som private inngangsparti og trapper, klessnorer mellom husveggene med familiens tøy til tørk, restauranter som serverer dagens ferske fisk (helt uspesifisert på menyene) på bord med rutete duk der du ikke ville blitt overrasket om Lady og Landstrykeren satt i bakgården og spiste Spaghetti ala Bolognese og hørte på «Diiiis is de naiiiit, it's a bjuuutiful naaait...» Og byen har Italias til nå beste foccacciabrød – alle bakeriene lagde himmelsk bakst...

Dagen etter sto turen Vernazza – Corniglia for tur. Den «lavest-over-havet»-stien her var åpen – som den eneste av de fire strekningene. Allikevel går denne relativt høyt, og tar 1,5 timer. Også her begynner stien med litt frisk stigning. Opp gjennom trappene her observerte vi før vi begynte å gå at det gikk arbeidere med sementsekker og sand og mørtelblandebaljer. Jeg tenkte at jeg skulle nå ikke gå saktere enn dem – som labbet friskt av gårde med 40+ kilo på ryggen, mens de røyka og prata med kollegene. Vi holdt følge. Sier ikke mer.

Corniglia

Corniglia ligger ikke helt nede ved sjøen. Landskapet rundt er svært preget av terrasseforming, nesten som asiatiske rismarker. Den har også smale gater, og var kanskje litt livligere enn Vernazza. I hvert fall viste folk her prov på humor. På Cafe Matteo kjøpte vi espresso og Cola. Her hang det et skilt med følgende tekst: «My wife is expensive. My Wi-fi is free». Så vi fikk sjekka facebook mens vi fylte på med koffeinholdig væske av ymse slag.

Det må bemerkes at om byene markedsføres som veiløse, er de ikke det. Det er mulig å kjøre ned til hver by fra åsene omkring. Men biltrafikk var det kun mulig å merke om morgenen – da kom varebiler med forsyninger til butikker og restauranter – i stor grad mel til foccacceriaene og pizzeriaene og pasticcheriaene og whatnot. Etter leveransene var byene bilfrie og deilig rolige og støyfrie.

Riomaggiore

Riomaggiore

Det var nå onsdag ettermiddag. Torsdag var målet å dra til Lucca. De to neste byene, Manarola og Riomaggiore, lå hver sin tre timers tunge marsj unna, da kyststiene var stengt pga ras – et sted så jeg at stien var helt borte – eller to minutter togtur. Vi bestemte oss for å ta toget til Riomaggiore, deretter Manarola, og heller ha energi til å gå RUNDT i byene når vi kom dit.

Mange starter vandringen i Cinque Terre i sørenden, i Riomaggiore. Strekningen mellom Riomaggiore og Manarola kalles Via dell'Amore, og her kan kjærestepar, som på ei parkbru i Riga, henge opp en hengelås med navnene sine på. Denne strekningen var som nevnt stengt, og det samme gjaldt veien mellom Manarola og Corniglia. I og med at vi nettopp har vært i Riga, hadde vi ikke med noen hengelås...

Manarola

De to siste byene hadde sterke særpreg i forhold til de andre, men også store likheter – kanskje er Monterosso lengst nord den minst typiske av de fem. Vi snakker om hus tett i tett, oppå hverandre, som byggeklosser med sterke farger, med små fiskebåter på sine krybber med hjul stående i gatene – og selvsagt restauranter og kafeer og næringsliv som vet å utnytte turiststrømmen, men allikevel beholder særpreget sitt.

Flommen i Vernazza oktober 2011

Jeg tror at vi kommer tilbake en gang – om ikke annet for å kunne si at vi har vandret mellom alle byene. Vi får håpe at stiene kan repareres og holdes åpne, men endringer i nedbør og vær gjør at også dette landskapet er sårbart – Vernazza ble rammet av en grusom flom i oktober 2011, og at tre av fire strekninger er stengt for vedlikehold, er uvanlig. Vi anbefaler uansett naturen, menneskene, maten, servicen, og la dolce vita som vi mente å kunne fornemme hos lokalbefolkningen.

Skage-Levanto

Med friskt mot startet vi turen fredag 21. juni kl 1400. Målet var Mora og overnatting i telt, men himmelens sluser åpnet seg før vi kom så langt. Kjørte innom Orsa og spurte på en hytte, men der var alt fult, så redningen ble et litt slitent, men billig hotellrom i Orsa.

Godis-flyget sør i Sverige et sted. Vi kjøpte faktisk ingen ting!

Morgenen etter våknet vi tidlig. Spiste frokost og suste videre. Flott å kjøre i Sverige. De få stoppene vi hadde ble korte siden de der feiret midtsommer og butikkene var stengte. Kjørte via Øresundbroa og da vi hadde passert København var det tid for middag. København – Rødby gikk raskt unna, og da vi kom oss på fergehavna og hadde kjøpt billett, gikk det kun et lite minutt før vi fikk kjøre ombord. Dette var den første av MANGE ting på denne turen som har gått så utrolig bra og vært så bra timet... I Tyskland hadde vi også tenkt å ligge i telt, men da ferga nærmet seg Puttgarden, innså vi at det ble uaktuelt. Himmelen ble mørkere og mørkere, og joda; regnet kom... Kjørte derfor en liten time før vi kom til Lübeck. Kom inn til byen ganske seint, men det gikk greit å finne parkering. Gikk over ei bro mot gamlebyen, og hva var det første vi så i ei lita sidegate? Joda, et hotell. :) Ordna seg med rom med en gang, og kvelden ble avsluttet på en liten kneipe med en øl. Oppholdet i Lübeck ble kort, men langt nok til at vi innså at det var en flott by det kan være vel verdt å besøke ved en senere anledning.

Søndag ble virkelig en fartsetappe gjennom Tyskland. Undertegnede synes hun var flink som kjørte på Autobahn i 120-130 km/t i tre timer. :) Litt kjedelige veier, så underholdningen ble musikk og ha kreative tankespinn rundt tyske bilskilt. :) Lunch ble inntatt i Fulda. Også her må vi si at vi var heldige. GPS'en vår (som forøvrig heter Jørgen) geleidet oss til sentrum hvor vi fant EN leding parkeringsplass. Etter lunsj skulle undertegnede ta over rattet igjen, men det varte ikke lenge. Autobahn med FRI fartsgrense og mye trafikk ble litt for heftig, så etter en times tid måtte OW ta over. Så litt av hvert av kjøring der, og at det gikk bra er et under..... Forøvrig ble vi heftet en halvtimes tid av en ulykke. En Porsche som hadde en del materielle skader, men tror heldigvis ikke det var noen som var skadd...

Fyrstens slott i Vaduz

I 2030-tida søndag kveld ankom vi Vaduz, Liechtenstein. Ingen stor by, men artig å ha sett den. I løpet av det lille kvarteret vi var innom der rakk vi å kjøpe kjøleskapsmagnet (jeg samler!!!) og turens til nå dyreste vin. Der kjøpte vi en fyrstelig vin til hele 24 Euro. Uvisst når vi skal drikke den, men det bør være en spesiell anledning. :) Apropos vin; har mer eller mindre kommet ut av tellinga på hvor mange flasker som er innkjøpt per nå, men det er jo så billig!!!!!! I dag ble det kjøpt en flaske til 1,70 Euro. Skammelig billig!!!!!

Etter Vaduz fortsatte ferden videre mot Sveits. Med kveldsmørket kom også regnet og en SKUMMEL kjøretur på svingete veier. Veien heter Via Mala, som visstnok betyr den dårlige stien... og snirklet seg opp et smalt og bratt alpedalføre over bruer og gjennom tuneller - og vi kjørte "durch Nacht und Nebel". Jeg har passelig høydeskrekk, og var virkelig ikke høy i hatten... Og jeg kan ikke fatte og begripe at fartsgrensa var 90 på de veiene. Selv med dagslys og tørre veier hadde 40 vært nok!!!! Litt slitne fant vi endelig en avkjørsel til noe som lignet på en by; San Bernadino. Heldigvis var det første vi så der et hotell. Vår dyreste overnatting så langt, men da hadde vi nok gladelig betalt enda mere bare for å få tatt kveld....

Lugano

Mandag morgen og vi våknet opp til en majestetisk utsikt. Høye sveitsiske fjell med NYSNØ på. Etter en kjapp frokost satte vi kursen mot Lugano. Nedkjørsla dit lar seg ikke beskrive. Høye fjell, snirklete veier og virkelig mange plasser «der ingen skulle tru at nokon kunne bu». Oddgeir Bruaset, go home!!!!! Flott, flott, flott!!!

I Lugano kom kanskje den første følelsen av at vi nærmet oss Sør-Europa. Sol, varme, Luganosjøen, verdens beste iskaffe. (Også her var Jørgen GPS veldig flink; Rett til sentrum, EN parkeringsplass ledig!!!!!) Hadde vi visst hva resten av dagen skulle bringe, hadde vi kanskje vært der lengre? For neste stopp skulle være Genova. --> et kapittel for seg selv....

En liten flik av havna i Genova

Genova er en forholdsvis stor by (ca 700.000 innbyggere) som ligger nord på Liguriakysten. Men innkjøringa dit? Oi oi oi...... Motorveien var bygd på pilarer over byen, og plutselig forsvant den nedi et intrikat system av spiraltunneller og parkeringshus. Jørgen stakkar, mista all forbindelse til omverdenen og vi kjørte på lykke og fromme. Litt svett i panna ble vi enig om at vi IKKE kunne parkere inni der (ville ALDRI ha funnet bilen igjen....), så vi dundra på og kom oss ut i dagslys. Plutselig så vi et skilt om parkering, men da lå vi i høyre felt, og måtte krysse to-tre felt mot venstre for å komme dit. Og hva gjør OW? Blinker, brekker seg over mot venstre og klarer å sperre ALLE felta! Hissige italienere hang seg på hornet og tuta og gestikulerte. Men som Odd Walter sier; hva er vel en bilferie i Italia uten å ha blitt tuta på av hissige italienere??.... ;) Nok en gang; EN parkeringsplass ledig. Kapra den og pusta litt letta ut.... Men; så var det dette med å forstå skiltinga ved parkeringsplassen. Kan vi stå her? Må vi betale?.... DA er det godt å være blond; Like nedi gata sto en politibil. Undertegnede tok saken, og fikk kontakt med en MEGET italiensk og «lett-på-øyet»-politimann og fikk spurt om parkeringa. I følge OW var jeg ganske blond og lett på tå da jeg kvitra med den peneste italieneren jeg har sett på denne turen. Ha ha.... Men det viste seg altså at det denne dagen var gratis parkering i Genova fordi de feiret San Giovanni (St.Hans). Heldig nok en gang! Genova var flott, etter lunsj der var vi skikkelige turister og tok et sightseeing-tog rundt i byen. Men hele tiden surra det litt i bakhodet (i alle fall mitt sitt); Kommer vi oss ut fra denne byen?.... Joda, det gjorde vi, om mulig på en enda mer spektakulær måte enn da vi kjørte inn dit.... Veien snirklet seg opp og opp. Til slutt kom vi til en skarp høyresving høyt oppe, og der var det som om veien hang i løse lufta. Det var det sykeste vi har vært med på...! Der kan man virkelig snakke om skrekkblanda fryd..... Men kom oss på motorveien, og susa vider mot Levanto.

Et 180-graders sveip av havna i Genova

Fulle av inntrykk ankom vi Levanto mandag kveld. Koselig by som var vårt utgangspunkt for vandringa i Cinque Terre. Det skal vi skrive mer om i neste innlegg.