Etter vår lett livlige aften i Vinci,
var det tid for å finne vårt neste oppholdssted. Vi så fram til å
være i ro – eller ha en base – ei uke, med mulighet for å
pakke ut, rydde i klær og saker, forutsigbarhet, samt basseng... Ved
ankomst klokka 12 ble vi møtt av hyggelige Tina, som sa at
leiligheten vår ikke var klar ennå. Det var vi forsåvidt forberedt
på, så vi ruslet opp på den lokale restauranten for en liten
lunsj.
 |
| Palazzo Vecchio |
Etter å ha installert oss, gjorde vi
ikke så mye mer den dagen. Vi bestemte også at søndag skulle være
hviledag – det eneste vi gjorde var å dra til drabantbyen
Scandicci for å handle litt på en søndagsåpen SPAR-butikk, samt å
lokalisere trikkestasjonen som hadde avganger hvert femte minutt til
Firenze sentrum. Det var godt å bare spise lett, slappe av, bade,
lese og skrive litt – og oppdatere de sosiale mediene... Tenk på i
gamle dager, når en familie dro på ferie, og man ikke hørte noe
fra dem på to-tre uker – annet enn i høyden en kjapp
telefonbokssamtale og et postkort som gjerne kom etter at vedkommende
var kommet heim...
Mandag og tirsdag ble brukt i Firenze.
Det tok ca 20 minutter med trikk til sentrum, så det er en rimelig
stor by med forsteder, men sentrum huser snaue 200 000. Gamlebyen er
som i alle italienske byer full av åpne piazzaer og trange smug om
hverandre, og i dette tilfellet en myriade av kirker til ære for
ulike helgener. Duomo – domen – og San Croce er de største og
flotteste. Vi var ikke inne i noen av dem. Vi tenkte å gå inn i San
Croce, men der er det kleskode – damers bare skuldre tåles ikke,
så singleten til Jannike ble for vovet. Merkelig – byen er da
ellers full av marmorstatuer av nakne menn.
Vi besøkte Palazzo Vecchio og
Uffizi-galleriet disse to dagene. Det første er boligen til familien
som hersket over Firenze i middelalderen – Medici. Her kunne man
lett få kink i nakken av å se på dekorerte tak og vegger. Enorme
malerier og fresker pryder hver kvadratcentimeter i alle rom og
etasjer. Motivene er både religiøse, historiske og mytiske – men
det er vanskelig for en utenforstående å sette pris på annet enn
størrelsen og mengden arbeid – samt detaljrikdommen. Hvordan det
måtte være å leve innenfor disse murene, i slik overdådighet,
blir enda vanskeligere å forestille seg.
Uffizi-galleriet huser all kunsten
Medici-familien samlet gjennom århundrene. Her også blir man slått
av størrelsen på verkene, mengden av dem – og hvordan i all
verden kunne de få fraktet ting hit fra hele Italia? Flere tonn
tunge statuer – en 15-20 i slengen? 30-40 kvadratmeter store
veggmalerier på treverk?
Mange sier at dette galleriet er et
must når man besøker Firenze. Vår bedømmelse er at den første
timen er best. Da vandrer man i saler med kunst ordnet kronologisk –
slik at man faktisk kan SE når malere begynte å male i perspektiv
og med dypere bakgrunner, man skjønner når de ulike teknikkene har
fått fotfeste hos de ledende kunstnerne – og det er jo flott å se
originalene til Leonardo da Vinci, Botticelli og Michelangelo. Men
etter hvert blir det en grense for hvor mange «Madonna med barn»
man klarer å fordøye, og hvor mange Medici-familieportrett man kan
finne interesse i. Man kan fint sette pris på et besøk i Firenze
UTEN å vandre i disse salene også. Men bestill billett på forhånd
om du vurderer å slentre innom.
 |
| Ponte Vecchio |
En annen attraksjon i Firenze er Ponte
Vecchio, den eneste brua over Arno som nazistene ikke sprengte under
andre verdenskrig. Den har vært der siden middelalderen, og føles
ikke som ei bru på grunn av alle de overbygde bodene langs begge
sider, som nå huser gullsmeder. Noe for de romantiske... ;-)
 |
| San Gimignano |
Onsdag bestemte vi oss for å ta turen
innom San Gimignano. Byen ligger noen få mil vest for Firenze, og er
en gammel festningsby som en gang hadde 76 tårn på bymurene sine!
14 gjenstår i dag, noe som gjør byen til en attraksjon. Før vi kom
dit, svingte vi innom Certaldo, på anbefaling fra Tina her, og
jammen var det ikke en festning på toppen av byhaugen der og gitt...
med gondolbane opp. Fin utsikt, vel oppe var det restauranter og
overnattingssteder. Men nå skal det sies at å se en åstopp i dette
landskapet UTEN en borg eller festning på, er faktisk unntaket
heller enn regelen. Det vitner vel om en urolig fortid, antar vi.
Uansett, San Gimignano var koselig, lett labyrintisk (vi rota litt
før vi fant parkeringsplassen vår igjen), og huser en gelatobar som
visstnok var verdensmestre i gelato fra 2006 til 2008. Vi sjekket ut
en sju-åtte sorter der, blant annet hvitvins-is... jadda. Vi har
ennå ikke funnet den isbaren som har blåmuggost-is, men selv med
våre 48 smaker så langt fins det ennå mye igjen å prøve før vi
må dit...
 |
| Toscansk landskap... |
På tur til og fra San Gimignano
stoppet vi forresten på flere vingårder og handlet direkte fra dem
- «Vendita diretta»-skilt finnes rundt hver sving så snart du tar
av hovedveiene og snirkler deg gjennom landsbygda. Vi traff hyggelige
folk, fikk smaksprøver, og hadde mye gøy med stedsnavnet
Barberinuzzo.
 |
 |
Torsdag var det tid for ny utflukt –
denne gang en lang en. En kollega av Odd Walter hadde snakket om en
«døende by», på toppen av en klippe. Civita di Bagnoregio. Drøye
to timer sør for Firenze, bare ti mil nord for Roma. Odd Walter
hadde slått det fra seg som for langt unna, men nevnte stedet for
Jannike, som plutselig proklamerte i et blogginnlegg her at dit
skulle vi. Ja vel. Og stedet må vel sies å være blant de mest
spesielle vi noen gang har besøkt. Bildene viser nå hvordan det ser
ut ved ankomst, og vel oppe i den etruskiske borgen/byen var det
blomsterprydede
trapper og dører og innganger over alt, og noen av kjellerne under
husene her dateres tilbake til det andre århundret før Kristus –
altså 2200 år gamle. Vi tror ikke vi har besøkt et så gammelt
sted noen gang. Grunnen til navnet? Jo, erosjon gjør at deler av
klippen – og dermed byen – raser ut fra tid til annen, litt hvert
år. Det var steder hvor det ble jobbet med sement og armering... Vi
må håpe at byen vil bestå. Inne i borgen fant man kunstgallerier,
museum, spisesteder og utsalgssteder som nesten utelukkende satset på
lokale varer med kvalitet og ekthet. Behagelig få turister også –
men byen ønsker faktisk mer besøk, sikkert for å kunne tjene inn
penger for vedlikehold. |
| Siena |
På heimtur svippet vi innom Siena. Vi
hadde tatt A1-autostradaen sørover, og som alltid med store
motorveier er de lite interessante. Nordover kjørte vi en eldre
motorvei, S2, som var som en litt sliten svensk 90-sone, og den gikk
gjennom sentrum på de fleste byene vi passerte, og var dermed mye
morsommere. Dessuten gikk den i et dalføre med et helt annet
landskap enn resten av Toscana – mye tørrere og mer karrig, men
stadig vakkert. Siena var en by som man sikkert kunne tilbrakt et par
dager i for å bli godt kjent med den eldste biten, men det hadde vi
ikke tid til. Dessuten begynte vi å bli mettet på inntrykk. Vi
ruslet til sentrum av gamlebyen, så det store torvet, domkirka,
spiste gelato to steder, tok bilder, og dro.
I skrivende stund er det fredag, siste
kveld på La Tinaia, og vi må pakke. Dagen i dag har vi tilbragt i
eller ved bassenget, eller i skyggen – det har vært mangeogtredve
grader i dag.
Når vi nå skal forlate Toscana,
sitter vi med en følelse av at vi må tilbake hit. Vi har virkelig
gått inn for å få med oss mye på turen, og gjort mange
turist-ting. Ved neste korsvei vil vi da kanskje føle mindre på at
vi må hit og dit for å se alt mulig, men heller i enda større grad
nyte friheten, både til å velge å se ting på nytt, og å oppdage
nye steder kanskje mer utafor allfarvei.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar