Lucca, Pisa og Vinci

Torsdag morgen våknet vi igjen opp til fint vær i Vernazza. Frokosten besto av verdens beste foccaciabrød. Har ikke smakt maken!!!

Lucca

Etter litt shopping tok vi toget tilbake til Levanto hvor vi kunne konstatere at bilen hadde stått trygt og godt ved togstasjonen. Litt mer shopping og en kaffe senere satte vi kursen mot Lucca. Også her må vi si at lykken står den kjekke bi. Rett utenfor bymurene fant vi en ledig parkeringsplass... ;) Tusla inn i byen på ettermiddagen med det mål for øyet å finne overnatting. Ved første øyekast så det ikke like enkelt ut som det hadde vært i Vernazza. Men en sindig helgelending og treig trønder lar seg ikke skremme av slikt. Gikk oss på en turistinformasjon og der inne fant vi mange brosjyrer om overnatting. Peila oss inn på et lite, billig og sentralt hotell; Piccolo Hotel Puccini. Men han som jobba der bare lo av oss da vi ba han ringe og sjekke om det var ledig rom. Men joda; nok en gang; de hadde ett ledig rom!!!!! :o)

Il Tempo Gigante

Kvelden ble tilbragt i Lucca sentrum hvor vi spiste verdens tynneste (og fantastisk gode!) pizza og drakk vin. I en labyrint av gater klarte vi omsider å finne tilbake til hotellet. Dagen etter var vi en tur innom noe så grotesk og utenom det vanlige som et torturmuseum!! Her kunne vi se alskens apparater for å påføre folk lidelse, fæle veggdekorer med middelaldermotiv – og til og med bøker om hvordan man skal påføre andre straff og smerte! Etter dette leide vi oss tosetersykkel med tak (ikke NOE flaut) og sykla rundt på bymuren. Flott by.

Dette gjetter dere hva er.

Neste stopp var obligatoriske Pisa. Turistfelle de luxe. Vi så tårnet, tok bilder, spiste is og dro....

... inn mot sentrum. Odd Walters klassevenninne fra lærerskolen, Anne-Mari Westerås, var nemlig på ferie i Pisa med familien sin, og vi hadde meldt litt til og fra om å møtes. Vi hadde adressen til deres B&B, og vår venn Jørgen inni TomTom-GPS-en geleidet oss dit. Der var de dessverre ikke til stede... Men da vi satte oss i bilen igjen, kikket vi litt på GPS-en og så at Jørgens forslag innebar å kjøre mot enveiskjøringer... og mens vi vurderte alternativer, kom faktisk Anne-Mari med mann og tre flotte døtre gående fra sentrum... nok en sånn «akkurat-ting»! Vi fikk da kikke inn på stedet hvor de overnattet, som var superfint, og vertinnen deres kom med kaffe og hjemmebakt kake og gode greier. Vi utvekslet ferieerfaringer et par timer, før vi måtte dra videre og finne overnatting for kvelden.

Nå var klokka 18 og vi hadde enda ingen plan for kvelden.... Plotta inn en by som heter Empoli på GPS'en, og kjørte dit. Hadde tenkt å finne oss et spisested om ikke annet, men neida, der åpnet ikke restaurantene før kl 2000.... Dessuten fikk vi begge en litt creepy følelse av denne byen. Det var rett og slett UKOSELIG der.... Så selv om blodsukkernivået begynte å komme på den grønne fargen på skalaen (det er da Jannike blir sur og sint og grønn som Hulken) var vi begge skjønt enige om at vi skulle videre. Vinci var en by vi hadde snakket om å besøke, så vi satset på at det ville være bedre. Og for en idyll! For det første fant vi en restaurant som serverte verdens beste Spaghetti Carbonara, og med mat i magen klarte vi jaggu meg å finne et koselig lite hotell også. Siden det var fredag kveld måtte vi jo sjekke utelivet i Vinci (liten by med 2000 innbyggere), og havna på en lokal bar. Billig vin (€5 for to glass... og her fyller de i på slump....) og artige karakterer. Praten gikk livlig på engelsk, italiensk og tysk. Herlig kveld langt unna turister og store byer!

Av navnet skjønner man at Vinci ikke er en hvilken som helst by. I 1452 ble en liten gutt ved navn Leonardo født der. Selvfølgelig måtte vi ta turen til Vinci-museet lørdag formiddag. Der kunne vi se modeller av over 100 maskiner og oppfinnelser basert på Leonardo da Vincis tegninger, blant annet en sykkel med kjede (3-400 år før de egentlig dukket opp), skovlhjuldrevne båter, dampdrevet kanon, tanks, maskingevær, vinger... til og med noe som minner om en bil. Den mannen hadde bare trengt å finne opp dampmaskinen eller en annen type motor, og vips hadde verden sett annerledes ut. Museet var forresten plassert i en borg fra 1000-tallet, og det hele var nydelig anlagt med flott utsikt, åpne plasser kombinert med trange smug... og italienerne kan å pynte opp sine inngangspartier og fasader! Originale blomsterkrukker og gamle steintrapper og porter ser man overalt... vakkert!!