Jeg hørte om de fem landsbyene i
Liguriakysten for første gang i 2008. En av kursarrangørene på et
lite seminar jeg var på, snakket på inn- og utpust om det å reise
og reiser hun hadde foretatt. Blant annet hadde hun vært og ruslet
mellom 5 landsbyer i Italia, som man bare kunne komme til per tog
eller til fots. Jeg lagret ikke begrepet, men jeg syntes det hørtes
ut som et fint reisemål.
For uinnvidde ligger byene på
nordvestkysten av Italia, en times kjøring eller så sør for
Genova, men nord for Pisa og Lucca. Fra nord til sør heter de
Monterosso al Mare, Vernazza, Corniglia, Manarola og Riomaggiore.
Jannike var med en gang med på at
dette var et reisemål man måtte realisere en gang. Under
planlegginga ble vi enige om å kjøre til Levanto, en kystby som
etter min mening kunne vært den sjette «Terre», og gå fra den til
Monterosso, siden det er merka sti der og, og turen ikke skulle ta
mer enn 2,5 timer.
Som sagt så gjort. Vi ankom Levanto
mandag 24.juni på kvelden. Vår vert på La Perla Blu, en helt OK
B&B, var ikke til stede da vi kom, men med hjelp av en utrolig
serviceinnstilt dame på et kontor for overnattingsstedene i byen,
fikk vi tak i mennesket, og da var alt i orden. Rommet var greit og
frokosten morgenen etter var aldeles fin. For øvrig er Levanto en
sjarmerende by, med fin badestrand, men et litt søvnig og rolig preg
– svært hyggelig, og gode vinpriser!
 |
| Fra Levanto-Monterosso |
Tirsdag morgen labbet vi i vei. Opp fra
Levanto går stien mye i trappetrinn. Det er ikke svært bratt, men
utrente som vi er, ble det et par pustepauser på tur opp. Etter
hvert flater stien mye ut, og man får lange strekninger med lett
terreng. Her og der er det nokså luftig hvis man beveger seg mot
kanten! Følelsen av å gå i vill natur er der, men egentlig er det
stort sett kulturlandskap – og der landskapet ikke er svimlende
bratt, er det terrasser med olivenlunder og et og annet hus – noen
fraflyttet, noen kanskje sommerboliger, og enkelte heltidsboliger.
Etter vel to timer når man Punte
Mesco, et utsiktspunkt hvor man kan se ned mot Monterosso, og
samtidig sørover mot de fire andre byene. Helt fantastisk etter at
stien har steget en del før dette punktet. Ned mot Monterosso er det
bratte trapper, som også kjennes i lår og legger. Å gå motsatt
vei betyr at man får all stigning til å begynne med – gjør det
eventuelt tidlig på morgenen før det blir varmt.
 |
| Monterosso al Mare |
Vel nede i Monterosso var det tid for
mat og drikke. Vi landet på en salat. Monterosso er omtrent som en
hvilken som helst småby i Syden – og dermed litt mindre
småbykoselig enn de andre byene... og med rådyre parasollsenger på
stranda! Bygningene er litt sånn monumentale langs strandpromenaden.
Mellom byene går det som nevnt stier.
På grunn av ras og flom var tre av fire strekninger stengt, slik at
man måtte ha valgt tunge alternativer helt opp på de 3-400 meter
høye åsene og så ned igjen. Strekningen Monterosso – Vernazza
ville tatt nesten 3 timer. Vi bestemte oss for at vi hadde gått nok
denne dagen, badet og ruslet litt att og fram langs stranda, før vi
tok toget i 3 minutter til neste by, Vernazza.
Å ankomme en så liten by midt i
turistsesongen, med backpackere fra Australia, USA, Tyskland,
Frankrike, Storbritannia, Skandinavia og Sørøst-Asia, uten å ha
booket overnatting, kan virke som risikosport klokka sju om kvelden.
Vi kikket etter skilt med «Affittasi» og «Camere», og ringte på
første og beste dør med sådan. Etter et halvt minutt dukket en ung
mann opp, som lurte på om vi trengte overnatting. Når svaret var
positivt, ringte han sin kone for å høre om de hadde noe ledig. Det
hadde de ikke, men de visste om noen som kanskje hadde. Vi fulgte
etter mannen, som geleidet oss til ei dame i 60-åra som jabbet i vei
på italiensk som om vi var innfødte. Hun fant så igjen en enda
eldre herre, som snakket godt engelsk – dog med sterk aksent. Det
viste seg at han og fruen leide ut en leilighet, men hadde fått en
todagers kansellering like før. Vi tok imot tilbudet, og fant ut at
når togene går så ofte og så billig som de gjør mellom byene,
kunne vi ha base i Vernazza i to netter og ennå besøke de tre neste
byene. Oppakningen ville bli mindre da også, stort sett kamera og
drikke. Så om det var litt sjuende far i huset å finne overnatting,
så gikk det tross alt greit på første ringeklokke.
 |
| Havna/stranda i Vernazza |
Vi kan ellers bare snakke om Vernazza i
poetiske vendinger. Trange «gater» som ser ut som private
inngangsparti og trapper, klessnorer mellom husveggene med familiens
tøy til tørk, restauranter som serverer dagens ferske fisk (helt
uspesifisert på menyene) på bord med rutete duk der du ikke ville
blitt overrasket om Lady og Landstrykeren satt i bakgården og spiste
Spaghetti ala Bolognese og hørte på «Diiiis is de naiiiit, it's a
bjuuutiful naaait...» Og byen har Italias til nå beste
foccacciabrød – alle bakeriene lagde himmelsk bakst...
Dagen etter sto turen Vernazza –
Corniglia for tur. Den «lavest-over-havet»-stien her var åpen –
som den eneste av de fire strekningene. Allikevel går denne relativt
høyt, og tar 1,5 timer. Også her begynner stien med litt frisk
stigning. Opp gjennom trappene her observerte vi før vi begynte å
gå at det gikk arbeidere med sementsekker og sand og
mørtelblandebaljer. Jeg tenkte at jeg skulle nå ikke gå saktere
enn dem – som labbet friskt av gårde med 40+ kilo på ryggen, mens
de røyka og prata med kollegene. Vi holdt følge. Sier ikke mer.
 |
| Corniglia |
Corniglia ligger ikke helt nede ved
sjøen. Landskapet rundt er svært preget av terrasseforming, nesten
som asiatiske rismarker. Den har også smale gater, og var kanskje
litt livligere enn Vernazza. I hvert fall viste folk her prov på
humor. På Cafe Matteo kjøpte vi espresso og Cola. Her hang det et
skilt med følgende tekst: «My wife is expensive. My Wi-fi is free».
Så vi fikk sjekka facebook mens vi fylte på med koffeinholdig væske
av ymse slag.
Det må bemerkes at om byene
markedsføres som veiløse, er de ikke det. Det er mulig å kjøre
ned til hver by fra åsene omkring. Men biltrafikk var det kun mulig
å merke om morgenen – da kom varebiler med forsyninger til
butikker og restauranter – i stor grad mel til foccacceriaene og
pizzeriaene og pasticcheriaene og whatnot. Etter leveransene var
byene bilfrie og deilig rolige og støyfrie.
 |
| Riomaggiore |
 |
| Riomaggiore |
Det var nå onsdag ettermiddag. Torsdag
var målet å dra til Lucca. De to neste byene, Manarola og
Riomaggiore, lå hver sin tre timers tunge marsj unna, da kyststiene
var stengt pga ras – et sted så jeg at stien var helt borte –
eller to minutter togtur. Vi bestemte oss for å ta toget til
Riomaggiore, deretter Manarola, og heller ha energi til å gå RUNDT
i byene når vi kom dit.
Mange starter vandringen i Cinque Terre
i sørenden, i Riomaggiore. Strekningen mellom Riomaggiore og
Manarola kalles Via dell'Amore, og her kan kjærestepar, som på ei
parkbru i Riga, henge opp en hengelås med navnene sine på. Denne
strekningen var som nevnt stengt, og det samme gjaldt veien mellom
Manarola og Corniglia. I og med at vi nettopp har vært i Riga, hadde
vi ikke med noen hengelås...
 |
| Manarola |
De to siste byene hadde sterke særpreg
i forhold til de andre, men også store likheter – kanskje er
Monterosso lengst nord den minst typiske av de fem. Vi snakker om hus
tett i tett, oppå hverandre, som byggeklosser med sterke farger, med
små fiskebåter på sine krybber med hjul stående i gatene – og
selvsagt restauranter og kafeer og næringsliv som vet å utnytte
turiststrømmen, men allikevel beholder særpreget sitt.
 |
| Flommen i Vernazza oktober 2011 |
Jeg tror at vi kommer tilbake en gang –
om ikke annet for å kunne si at vi har vandret mellom alle byene. Vi
får håpe at stiene kan repareres og holdes åpne, men endringer i
nedbør og vær gjør at også dette landskapet er sårbart –
Vernazza ble rammet av en grusom flom i oktober 2011, og at tre av
fire strekninger er stengt for vedlikehold, er uvanlig. Vi anbefaler
uansett naturen, menneskene, maten, servicen, og la dolce vita
som vi mente å kunne fornemme hos lokalbefolkningen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar