Språket...

Som de små lingvister vi er, tenkte vi kanskje at vi skulle prøve å lære oss noe italiensk før vi drar. Et kjapt internettsøk gir oss raskt oversikt over nettsteder hvor man kan pugge parlør-italiensk, men det blir jo bare løsrevne setninger uten at man får et grammatisk system i botn. Vi har også lastet ned app-er til telefonene, men det blir mye det samme der. Men: Følger man denne sidens leksjoner, tror vi faktisk at vi skal kunne noe ut over "grazie" og "per favore". Rapporter fra kollokviegruppens framgang får vi eventuelt komme tilbake til.

En kjapp titt på hvordan ord bygges opp på italiensk, gjør oss relativt sikre på at man skal kunne tilegne seg et brukbart ordforråd også. Ved å sammenligne ord med de man kan på andre språk (engelsk-tysk-fransk og det lille man har av kunnskaper om spansk og latin), ser man at adjektiv og adverb faktisk ikke er vanskelig å lære seg - fordi man ser slektskap. Det samme gjelder substantiv - man skjønner fort at "finestra" er vindu, fordi det heter "das Fenster" på tysk og "fönster" på svensk. Grunnfag komparativ lingvistikk neste...

Italiensk har også en fordel i det at det er relativt lydrett, og sjøl om det bøyer verb og adjektiv i person og tall, så er kanskje det å foretrekke framfor kinesisk, hvor intonasjon og setningsmelodi avgjør om du er høflig eller fornærmer din husverts mor og familie på det groveste. Hvis mangel på musikalitet er forskjellen på "takk for maten" og "du har dromedartryne", foretrekker vi faktisk seks forskjellige former av verbet både i presens og preteritum - sjøl om Jannike er flink til å synge svensktoppar, og Odd Walter er en kompetent gitarist, ville vi ikke tatt sjansen i Kina.