Skage-Levanto

Med friskt mot startet vi turen fredag 21. juni kl 1400. Målet var Mora og overnatting i telt, men himmelens sluser åpnet seg før vi kom så langt. Kjørte innom Orsa og spurte på en hytte, men der var alt fult, så redningen ble et litt slitent, men billig hotellrom i Orsa.

Godis-flyget sør i Sverige et sted. Vi kjøpte faktisk ingen ting!

Morgenen etter våknet vi tidlig. Spiste frokost og suste videre. Flott å kjøre i Sverige. De få stoppene vi hadde ble korte siden de der feiret midtsommer og butikkene var stengte. Kjørte via Øresundbroa og da vi hadde passert København var det tid for middag. København – Rødby gikk raskt unna, og da vi kom oss på fergehavna og hadde kjøpt billett, gikk det kun et lite minutt før vi fikk kjøre ombord. Dette var den første av MANGE ting på denne turen som har gått så utrolig bra og vært så bra timet... I Tyskland hadde vi også tenkt å ligge i telt, men da ferga nærmet seg Puttgarden, innså vi at det ble uaktuelt. Himmelen ble mørkere og mørkere, og joda; regnet kom... Kjørte derfor en liten time før vi kom til Lübeck. Kom inn til byen ganske seint, men det gikk greit å finne parkering. Gikk over ei bro mot gamlebyen, og hva var det første vi så i ei lita sidegate? Joda, et hotell. :) Ordna seg med rom med en gang, og kvelden ble avsluttet på en liten kneipe med en øl. Oppholdet i Lübeck ble kort, men langt nok til at vi innså at det var en flott by det kan være vel verdt å besøke ved en senere anledning.

Søndag ble virkelig en fartsetappe gjennom Tyskland. Undertegnede synes hun var flink som kjørte på Autobahn i 120-130 km/t i tre timer. :) Litt kjedelige veier, så underholdningen ble musikk og ha kreative tankespinn rundt tyske bilskilt. :) Lunch ble inntatt i Fulda. Også her må vi si at vi var heldige. GPS'en vår (som forøvrig heter Jørgen) geleidet oss til sentrum hvor vi fant EN leding parkeringsplass. Etter lunsj skulle undertegnede ta over rattet igjen, men det varte ikke lenge. Autobahn med FRI fartsgrense og mye trafikk ble litt for heftig, så etter en times tid måtte OW ta over. Så litt av hvert av kjøring der, og at det gikk bra er et under..... Forøvrig ble vi heftet en halvtimes tid av en ulykke. En Porsche som hadde en del materielle skader, men tror heldigvis ikke det var noen som var skadd...

Fyrstens slott i Vaduz

I 2030-tida søndag kveld ankom vi Vaduz, Liechtenstein. Ingen stor by, men artig å ha sett den. I løpet av det lille kvarteret vi var innom der rakk vi å kjøpe kjøleskapsmagnet (jeg samler!!!) og turens til nå dyreste vin. Der kjøpte vi en fyrstelig vin til hele 24 Euro. Uvisst når vi skal drikke den, men det bør være en spesiell anledning. :) Apropos vin; har mer eller mindre kommet ut av tellinga på hvor mange flasker som er innkjøpt per nå, men det er jo så billig!!!!!! I dag ble det kjøpt en flaske til 1,70 Euro. Skammelig billig!!!!!

Etter Vaduz fortsatte ferden videre mot Sveits. Med kveldsmørket kom også regnet og en SKUMMEL kjøretur på svingete veier. Veien heter Via Mala, som visstnok betyr den dårlige stien... og snirklet seg opp et smalt og bratt alpedalføre over bruer og gjennom tuneller - og vi kjørte "durch Nacht und Nebel". Jeg har passelig høydeskrekk, og var virkelig ikke høy i hatten... Og jeg kan ikke fatte og begripe at fartsgrensa var 90 på de veiene. Selv med dagslys og tørre veier hadde 40 vært nok!!!! Litt slitne fant vi endelig en avkjørsel til noe som lignet på en by; San Bernadino. Heldigvis var det første vi så der et hotell. Vår dyreste overnatting så langt, men da hadde vi nok gladelig betalt enda mere bare for å få tatt kveld....

Lugano

Mandag morgen og vi våknet opp til en majestetisk utsikt. Høye sveitsiske fjell med NYSNØ på. Etter en kjapp frokost satte vi kursen mot Lugano. Nedkjørsla dit lar seg ikke beskrive. Høye fjell, snirklete veier og virkelig mange plasser «der ingen skulle tru at nokon kunne bu». Oddgeir Bruaset, go home!!!!! Flott, flott, flott!!!

I Lugano kom kanskje den første følelsen av at vi nærmet oss Sør-Europa. Sol, varme, Luganosjøen, verdens beste iskaffe. (Også her var Jørgen GPS veldig flink; Rett til sentrum, EN parkeringsplass ledig!!!!!) Hadde vi visst hva resten av dagen skulle bringe, hadde vi kanskje vært der lengre? For neste stopp skulle være Genova. --> et kapittel for seg selv....

En liten flik av havna i Genova

Genova er en forholdsvis stor by (ca 700.000 innbyggere) som ligger nord på Liguriakysten. Men innkjøringa dit? Oi oi oi...... Motorveien var bygd på pilarer over byen, og plutselig forsvant den nedi et intrikat system av spiraltunneller og parkeringshus. Jørgen stakkar, mista all forbindelse til omverdenen og vi kjørte på lykke og fromme. Litt svett i panna ble vi enig om at vi IKKE kunne parkere inni der (ville ALDRI ha funnet bilen igjen....), så vi dundra på og kom oss ut i dagslys. Plutselig så vi et skilt om parkering, men da lå vi i høyre felt, og måtte krysse to-tre felt mot venstre for å komme dit. Og hva gjør OW? Blinker, brekker seg over mot venstre og klarer å sperre ALLE felta! Hissige italienere hang seg på hornet og tuta og gestikulerte. Men som Odd Walter sier; hva er vel en bilferie i Italia uten å ha blitt tuta på av hissige italienere??.... ;) Nok en gang; EN parkeringsplass ledig. Kapra den og pusta litt letta ut.... Men; så var det dette med å forstå skiltinga ved parkeringsplassen. Kan vi stå her? Må vi betale?.... DA er det godt å være blond; Like nedi gata sto en politibil. Undertegnede tok saken, og fikk kontakt med en MEGET italiensk og «lett-på-øyet»-politimann og fikk spurt om parkeringa. I følge OW var jeg ganske blond og lett på tå da jeg kvitra med den peneste italieneren jeg har sett på denne turen. Ha ha.... Men det viste seg altså at det denne dagen var gratis parkering i Genova fordi de feiret San Giovanni (St.Hans). Heldig nok en gang! Genova var flott, etter lunsj der var vi skikkelige turister og tok et sightseeing-tog rundt i byen. Men hele tiden surra det litt i bakhodet (i alle fall mitt sitt); Kommer vi oss ut fra denne byen?.... Joda, det gjorde vi, om mulig på en enda mer spektakulær måte enn da vi kjørte inn dit.... Veien snirklet seg opp og opp. Til slutt kom vi til en skarp høyresving høyt oppe, og der var det som om veien hang i løse lufta. Det var det sykeste vi har vært med på...! Der kan man virkelig snakke om skrekkblanda fryd..... Men kom oss på motorveien, og susa vider mot Levanto.

Et 180-graders sveip av havna i Genova

Fulle av inntrykk ankom vi Levanto mandag kveld. Koselig by som var vårt utgangspunkt for vandringa i Cinque Terre. Det skal vi skrive mer om i neste innlegg.

... men hvorfor Iron Maiden???

Nå er det bare snakk om timer til vi kjører. Jeg kunne skrevet om pakking, regnværet som yr.no melder om, eller det å ha sommerfugler i magen. Men vi har jo nevnt her at vi skal sneie innom Malmö på tur heim og på Iron Maiden-konsert. Og så lurer du sikkert på hva som får en snart 42 år gammel mann til å gjøre noe såpass pubertilt. Italiaferie er jo en orgie i høykultur - og så skal du runde av med middelaldrende briter som spiller buldrerock???

For det første tror jeg faktisk det blir ganske mange av min generasjon på den konserten. De fleste vil nok ha lenger hår enn jeg har, men tilbake til hva det er med dette bandet, og mitt forhold til det. De er nemlig grunnen til at jeg har utdanning i engelsk litteratur og musikk - for å nevne noe.

Jeg ble tidlig interessert i - og glad i - musikk med mye gitarspill. Øystein Sunde kan nevnes. Så en dag i åttende klasse eller noe kom en kompis på skolen med en kassett med Deep Purple - det var Perfect Strangers, og jeg var solgt. Omtrent samtidig gikk det en Dire Straits-konsert på TV, og jeg ville bli like god som Knopfler på gitar. Gary Moores "Empty Rooms" var den første gitarsoloen jeg "planka". Men innimellom her ble jeg - og jeg er ennå usikker på av hvem og når - introdusert for Iron Maiden.

Dette var før internettets tid, og musikk ble spredt via opptakskassetter. Og jeg tror det var "Number of the beast" som var den første plata jeg fikk høre. I niende klasse hadde jeg en utplasseringsdag i bedrift per uke, i gartneriet/begravelsesbyrået på Nesna, og Marie der stakk til med en 50-lapp etter endt dag, som jeg brukte på en nedlagt platebar med opphørssalg før ferja gikk. Slik kom man heim med plater av Iron Maiden og Deep Purple - for å nevne noen.

Jeg hadde alltid hatt interesse for å vite hva artistene sang om. Kanskje fordi jeg en gang drømte om å bli artist, kanskje synge noen av mine favorittlåter. Platene med Slade, Bryan Adams, Dire Straits og Gary Moore og Whitesnake lot seg ganske lett avkode. Det var mye party og/eller kjærlighet - særlig fra sistnevnte... Men hva i alle dager sang Bruce Dickinson om i "Hallowed be thy name"? Og hva betød nå tittelen? Jeg hadde aldri sett slike ord i noen engelskbøker på ungdomsskolen. Og jeg begynte å slå opp. Og lære. Og nye spørsmål reiste seg. Sangen handlet om en dødsdømts siste tanker før han må gå sine siste skritt til galgen. Og tittelen er Fader Vårs andre bønn - "Helliget vorde ditt navn", som det het på gammelt. Dette var heavy stuff! Både musikalsk og ellers! Iron Maiden var det tyngste bandet i klassen, og måtte kun avnytes på eget rom med tilpasset volum... Rart, det er jo bare rock'n'roll...

Jeg fortsatte å lese Maiden-tekster, og lærte tonnevis mer engelsk hos dem enn på skolen. "Invaders" handlet om et vikingraid, kanskje det på Lindisfarne i 793, som markerer inngangen på vikingtida. Ord som "looting" og "pilaging" ble en del av mitt vokabular, bare for å imponere engelsklærerinna, som ikke hadde peiling på hvor jeg henta alt...

Og Iron Maiden har blitt kjent som "det intelligente/intellektuelle heavy metal-bandet". De har ikke EN tekst om festing, ikke EN kjærlighetssang. Derimot sanger basert på bøker, filmer eller TV-serier, som (og dette er bare noen få eksempler):
"To tame a land" (boka "Dune")
"The Prisoner" (TV-serie),
"Somewhere in time" (Blade Runner),
"The Loneliness of the Long Distance Runner" (bok og film),
"A matter of life and death" (klassisk film),
"Quest for fire" (filmen "Ildkrigen" av Jean-Jaques Annaud, regissør av bl.a. Bjørnen, Rosens Navn og 7 år i Tibet),
"Flight of Icarus" (basert på myten om Ikaros som fløy for nært sola med voksvinger, klassisk hybris og opprinnelsen til navnet på det ikariske hav),
"Lord of the Flies" (den nobelvinnende boka til William Golding)
"The rime of the ancient Mariner" (basert på Samuel Taylor Coleridges lange dikt fra 1797, som jeg ba spesifikt Brønnøy folkebibliotek om å skaffe, og de så gjorde. Har kopien ennå.).

Og jeg kunne ha fortsatt, med låter om krig, som "Aces High", "The Trooper" (egentlig basert på et dikt fra Krimkrigen), "Paschendale" (et slag under 2VK), "Two Minutes to Midnight", "The Longest Day" (D-dagen)... eller om da jeg vant et Geni-slag med å vite hva perserkongen Alexander den store slo i et slag i 334 f.Kr, bare ved å kunne teksten til "Alexander the Great".

I tillegg har de mange sanger om det okkulte, som "Deja-Vu", "The Clairvoyant", "Infinite Dreams", "Seventh son of a seventh son", og selvsagt "The Number of the beast".

Dette er INTELLIGENT litteratur, som for meg står som store bautaer i rockepoesien! Til og med coverne, av Derek Riggs, er inspirert av Edvard Munch-malerier!

Men hva er det med musikken? Jo. Det er tempoet - den galopperende bassrytmen til Steve Harris og trommis Nicko McBrain. Det er tempoSKIFTENE - du vet aldri hvor de stikker av etter det andre refrenget. Som regel et helt annet sted enn de har vært de siste to minuttene. Det er de tostemte gitartemaene og riffene, som rammer inn de ville improviserte til Dave Murray, Adrian Smith og etter hvert også Janick Gers (som tidligere spilte i Gillan - bandet til you know who... en link mellom mine to favoritt-tungrockband). Det er Bruce Dickinsons sterke tenor - som ikke i så stor grad likner de andre vokalistene på 80-tallet som stort sett sang med testiklene i ei skruestikke, men heller baserer seg på hans egen stemme slik den ER.


Det er disse låtene jeg satt og øvde gitar til på det seine 80-tall. Jeg lærte E-mollskalaen av riffet til vakre "Wasted Years"...
,

...og derfra satt jeg og plukket de tostemte riffene ved å bruke balansekontrollen på stereoanlegget, og hørte på Dave Murray i venstre kanal, Adrian Smith i høyre. Jeg brukte alt jeg hadde av penger på å bestille sære maxisingler fra "Svenska Skivklubben" - japansk import som jeg ennå ikke har sett maken til på noen platebarer i Europa (og jeg har vært inne på mange!). Jeg leste, gjorde research på tema de skreiv om, leste mer, slukte kunnskap ingen andre kunne ha presentert for meg... og jeg hadde plakater og Live After Death-flagg (som Jannike ikke vil la meg ha på soveromsveggen) og ryggmerke på dongerijakken.

Derfor skal jeg den 10. juli i år, i Malmö, kauke og gaule om kapp med Dickinson, hoppe og sprette om kapp med Steve Harris, og spille luftgitar. Og kanskje gråte en skvett.

Kvelden før kvelden.

I morgen på denne tida er vi endelig i gang med vår drømmeferie. :o)

Odd Walter har drømt om å ta denne turen i mange år, og det siste året ble det min drøm også. :o)

Det første vi måtte gjøre var å peile oss inn på aktuell reisedato. Det gjorde vi tidlig i fjor høst. Der skal våre respektive x'er, Mari og Martes mamma og Johannes' pappa, ha all honnør for å være fleksible mtp våre ønsker for sommerferien 2013. Ikke bare enkelt det når de også har nye partnere med barn – blir mange involverte da som skal taes hensyn til. Så takk til dere! :o) Det er ikke alle forunt å få til 3 ukers kjæresteferie i disse mine-dine-våre-tider...

Dere som har fulgt bloggen vår har sett utviklingen av reiserute og innhold underveis. Nå føler vi at vi har planlagt så mye som vi skal før denne turen. Noe skal vi også ta på sparket.

Kolonien av sommerfugler i magen har økt i takt med at dagene har blitt telt ned. Dette med sommerfugler i magen er bare ett av flere symptom på reisefeber har jeg hørt..... I en artikkel om reisefeber jeg fant på nettet står det avslutningsvis:

"Samtidig kan det være et slags kick en får som følge av at man setter idealiserte forestillinger ut i livet, omtrent som julaften før man vet hva pakkene inneholder. Trivselen på reisen videre vil avhenge mye av hvor flink man er til å bære tapet av at ikke alt ble slik det skulle bli, at man har evnen til å gjøre det beste ut av ting. Optimister er naturlig begavede som reisende, sier psykologen."

Nettopp dette var noe vi også har snakket om og skrevet om i bloggen; Det er så mye vi gjerne ville ha sett, men må innse at vi ikke rekker alt, og ikke se på det som et tap. Jeg siterer OW fra et tidligere innlegg: Vi ser på alt som muligheter, og vil ikke føle at vi mister noe - hele turen må sees på som netto, og ikke tap :-)

So – bring it on! :o) Italy – here we come!!!!  

Den døende byen

Ca to timers kjøring sør for Firenze ligger «Den døende landsby», Civita di Bagnoregio.

Civita di Bagnoregio ligger på toppen av ei tuffklippe med utsikt over elvedalen Tibern. Man kan bare komme dit ved å gå over den kilometerlange brua som forbinder den lille byen med omgivelsene. (Supert for undertegnede som har et snev av høydeskrekk!!!)

Byen ble grunnlagt for 2400 år siden. Befolkningen har siden minsket til kun et titalls beboere i løpet av 1900-tallet, men i de siste årene har byen blitt en stor turistattraksjon.

Tuff (italiensk tufo) er en porøs bergart som består av rester fra vulkanutbrudd og har i tusener av år vært brukt som bygningsmateriale i denne delen av Italia. Erosjon av den porøse tuffsteinen har ført til at de delene av byen som er ytterst på klippekanten, mister «fotfestet», og det er bare igjen en vegg eller to av enkelte av de ytterste bygningene . Derfor navnet «den døende byen».

Hvor mange hus, veier, mennesker og dyr som har rast utfor, er det ingen som vet. Man vet bare at byen en gang hang sammen med nabobyen i nord (Balneum Regis – Kongenes bad) – i dag to kilometer av gårde på den andre siden av en dyp canyon. Og at byen står i konstant fare for å bli enda mindre.

I dag er Civita Bagnoregio satt på verdensarvlisten over de 100 mest utrydningstruede områder, på grunn av truslene som den står overfor fra erosjon og ukontrollert turisme.

Så her må nok undertegnede trosse høydeskrekken, tusle over brua og få med meg denne byen før det er for sent.... :o)

Pakking og sånt...

Kjøkkenbordet på Tømmerås og spisestuebordet i Nerlia begynner å vitne om at avreise nærmer seg.... Som vanlig når jeg skal ut å reise legger jeg først fram ALT jeg har lyst til å ha med meg, så må stabelen med klær slankes både en og to ganger før jeg sier meg ferdig... Fordelen med denne turen er at vi skal kjøre bil og trenger ikke å bekymre oss for vekt / overvekt.... Det er heller mer plassen som setter sine begrensninger + at det må pakkes klokt. 

Uklok pakking

Klok pakking (sånn som vi skal gjøre det selvsagt...!)

Min største utfordring er dog at jeg pt bor både på Grong og Skage, så har ikke HELT kontroll på hvor alle mine klær befinner seg... Så selv om jeg har lett fram klær her på Grong, vil ikke den endelige slankekuren av klesstabelen bli gjort før på torsdag kveld da det blir en felles pakkeøkt på Skage.

Gleder meg som en unge!!!

Ellers satser jeg på at været holder seg stabilt og godt, så yttertøy og dongeribukse får bli igjen hjemme. Til nød kan jeg ta med meg en tynn cardigan, men i hovedsak satser jeg på shortser, singletter og GODE joggesko. Joda, det har blitt lagt fram en kjole, sånn i tilfelle man føler for det en kveld... :)

Mengden sommerfugler i magen øker proporsjonalt med kleshaugen på kjøkkenbordet. Under fire døgn..... :D

Saremo lieti di questo incredibile viaggio!

Kjøreruta..... :o)

Etter mye drodling rundt reiseruta, har vi nå en mer eller mindre fastlagt kjøreplan. De tre første og de tre siste blir maratondager mtp kjøring, men det betyr at vi får lengre tid i Italia.

Så for de som vil vite sånn ca hvor vi befinner oss til enhver tid; her er ruta....

Fredag 21. juni: Start fra Skage og kjører så langt som råd er før vi setter opp teltet. Vi har et ønske/mål om å komme oss til Mora. Tenker å kjøre over til Sverige sør for Femunden og gasse på på svenske autostradaer. Muligens veldig kjedelige veier og en kjedelig strekning, men det går nok greit siden motivasjonen er på topp!!!

Lørdag 22. juni: Fortsetter videre sørover, tar Øresundbroa over til Danmark og innen kvelden kommer har vi forhåpentligvis kommet oss over til Tyskland via fergesambandet Rødby-Puttgarden. Også denne natten skal vi tilbringe i telt et eller annet sted.

Søndag 23. juni: Bånn gass gjennom Tyskland med blikket rettet mot Levanto, Italia. Håper å komme oss inn i Italia før vi får besøk av Ole Lukkøye i teltet denne kvelden.

Mandag 24. juni: Ankomst Levanto hvor vi skal flotte oss med en hotellovernatting på «La Perla Blu».

Tirsdag 25. juni tom lørdag 29. juni: Disse dagene skal tilbringes i Cinqe Terre. Her er ingen overnatting bestilt. Vi satser på å finne lokale B&B, hvis ikke har vi alltids teltet.... Litt skummelt å ha fire netter hvor vi ikke vet hvor vi skal sove... Men spennende også. Blir litt mer eventyr av sånt....

Lørdag 29. juni: Vi kjører til Firenze og vingården vi skal bo på i en uke.

Lørdag 6. juli: Avreise til Venezia hvor vi blir i to netter.

Mandag 8. juli: Vender nesen hjemover på ettermiddagen og kjører til vi finner en fin campingplass i Leipzig-området.

Tirsdag 9. juli: Kjører opp til Sassnitz hvor vi telter.

Onsdag 10. juli: Kl 0745: 4 timers fergetur fra Sessnitz til Trelleborg. Kjører de få kilometrene inn til Malmø og gjør oss klar til konsert.... (^^) Etter konserten kjører vi litt nord for Malmø hvor vi har tenkt å reservere en hytte.

Torsdag 11. juli: Malmø – Skage. Beregner hjemkomst seeeent om kvelden/natta.

Totalt antall kilometer; 6051, og det inkluderer IKKE småkjøringa i Italia. Her er det kun Google Maps distanser fra A til B som er regnet sammen.... :o)

En gammel kjenning... :o)

Da jeg vokste opp i Follafoss, var det to fritidsaktiviteter man kunne holde på med. Ski og skolekorps. Og de som kjenner meg, vet at det da for meg kun var et reelt alternativ; korps. (Det skal sies at joda, jeg var med på noen karusellrenn med ymse resultat... Men historia om en fortvilet far og leteaksjon med snøskuter hører ikke hjemme her...). Siden det var korpsøving kun en gang i uka, måtte jeg jo også finne en annen hobby. Bortsett fra å pløye alle bøkene på biblioteket, henge på butikktrappa og en og annen tur i bassenget, ble min store lidenskap brevskriving. På det meste hadde jeg opptil 70 brevvenner over hele verden, så utgifter til frimerker var en stor post på budsjettet til mine kjære foreldre... Jeg liker å tro at det var takket være meg at det lille postkontoret i Follafoss fikk leve så lenge det gjorde... Nå er det selvsagt nedlagt...

Dessverre ble det slik med mine fleste brevvenner som med andre mange relasjoner i livet; man får etter hvert andre interesser og man mister kontakten. I voksen alder angrer jeg veldig på det, for så glad jeg er i å reise, hadde det vært kjekt med kjenninger i alle verdens kontinenter. Men; nå er jeg så heldig at jeg har en kjenning som bor utenfor Venezia!!!!! 

Etter at vi har vært en uke på La Tinaia sør for Firenze, setter vi kursen nordøstover til Venezia. Forhåpentligvis har vi enda kapasitet til å ta inn inntrykk også fra denne byen. 

I Venezia skal vi også besøke Mohammad Joha. Han er en palestinsk kunstner som tidligere bodde i Grong, men som nå bor utafor Venezia. Vi regner med å komme dit om kvelden 6.juli. Joha er en dyktig kunstner som har hatt utstillinger over hele verden. Vi gleder oss til å møte ham «på hjemmebane», kanskje få se hans atelier, diskutere kunst og drikke litt rødvin...

Johas hjemmeside er vel verdt et besøk!!!! 

Odd Walter's favorittbilde. Kunstner; Mohammed Joha.